Man er jo vokst opp med å gå på ski. Det med skøyter fikk jeg aldri helt til. Med de fire S-ene som forbilder og ingen bane å gå på, var Oddvar Brå mer min helt. Han kunne gå hvor han ville.
Etter en del masing fikk jeg et par lengdeløpsskøyter, til jul i 1981. Oftest hjalp ikke argumentet om at “alle de andre ungene har fått”. Men, denne gangen fikk jeg det jeg ønsket meg. Pappa innså vel at en enslig Falk-Larsen ikke var nok. Men, uten noen bane å gå på, måtte vi lage en selv. Vi fant et vann (en tjønn) og lagde bane der. Problemet var bare at dette var den mest snørike vinteren på hele 80-tallet… Og et stykke ut i 1982 var det VM og Brå mot Savjalov, samt to brukne staver. Da mamma bar skøytene opp på mørkeloftet en gang i mai, kom de aldri ned derfra igjen.
Julianne ser lengselsfult ut på isen
Tredve år etter står en 6-åring og ser med kulerunde øyne på jevnaldringer fra andre siden av grensa. De kan seile av gårde på isen. Uten å falle. De snurrer rundt med den største selvfølgelighet. “Det vil æ å, pappa!” Det var da vinteren 81/82 dukket opp igjen. Jovisst hadde det vært artig. Og banen ligger jo der, ikke så veldig langt unna. Men, det kan være langt mellom facinasjon for noe man ser og ukuelig treningsiver for selv å kunne gjøre det. Og så koster jo utstyret en del. For ikke å snakke om kulda.
Isballerinaer
De var flinke de russiske barna. Hadde sikkert begynt som 1-åringer og trente tre ganger for dagen. Minst. Dette var en oppvisning i forbindelse med Barents Sport Spekatakel. En helg fyllt av idrettsungdom fra Nordkalotten. Kaldt som fy og utendørs idrett som egentlig hører hjemme inne. Mine tanker kretset rundt iskalde ettermiddager med knall og fall på isen. Og en pappa står og ønsker seg hjem, mens den håpefulle vekselsvis hyler og gråter ute på knallhard stålis. Legevakta står i standby for å ta mot knekte bein og bristede hodeskaller…
Isballhesta…
Etter isballetten kom noen svære karer, kraftig polstra og med noe å støtte seg på. Nord-Norge mot Nord-Russland og full rock’n’roll på anlegget. Jeg ymta frampå om kanskje dette kunne være noe for frøkna. Hun så ei lita stund på dem og rista bare på hodet. Jeg skjønte det nok før jeg spurte. Så estetisk var ikke det vi fikk se. Heller ikke så sikkert som jeg hadde trodd. “Ja, ja, vi får se.” svarte jeg, da hun sto og så lengselsfullt etter de russiske miniballerinaene som pakket sammen sakene sine. “Vi får se…”
Jeg setter min lit til at Marit Bjørgen gjør det bra i VM…!
Dnort
Åh husker jeg og venninnen min fikk hundre kroner hver til å dra på sportsbutikken for å kjøpe oss ballerinaskøyter. Vi øvde hele vinteren på knudrete is og diverse blanke flater vi kunne finne. Innmari mye artig, innmari mye vondt og vi endte opp ikke noe flinkere enn da vi startet… de skøytene passer meg ennå selv om jeg kjøpte de da jeg var 10, kanskje jeg skal ta de frem igjen…
Slutta du å vokse i 10-årsalderen?!
Ja, ta fram skøytene og rapporter tilbake hvordan det går.
så tantan skal rotte sæ sammen å kjøpe skøyer til frøkna, e det det æ ser?^^
den e grei! og samtidig ordner vi trommesett til H 😀
LID og Toppus: Skøyte kan vi låne om ho nevne det igjen. Men, for all del. E’kke lenge til bursdagan. Foreslår et bytte. Trommesett til frøkna (som pappa kan låne av og til) og skøyter til H…
han har mer enn nok med skian sine ellers takk, å trommer mottas kun om mammaen får drepe avsenderan, på en snill å omtenksom måte self. ^^
Ka om det e “iiik” en lemen som e avsender..?