Det nærmer seg…

Det er for så vidt mye som nærmer seg. Et utall hendelser og omveltninger ligger forran oss. Her er et par ting som opptar meg for tiden.

Jeg var nylig på et kurs på LO sitt konferansesenter på Sørmarka. Våren hadde kommet lengre der. Men, det var ikke bare vårfornemmelser i luften der. Forran høstens kommunevalg foregår det en durabelig kamp om å sette dagsorden. Foreløpig leder arbeidersiden. Spesielt pga. Adecco-skandalen. Privatiseringshysteriet har fått seg en kjempeknekk. Og kanskje nærmer det seg “regjeringsskifte” i hovedstaden?

Martin Tranmæl står og viser neven i bakgrunnen

På samme tur var jeg innom en gammel kompis som bor i Halden. Da jeg nylig kom fra Liverpool og ikke hadde pakka tax-free-varene mine godt nok inn, måtte jeg sette dem igjen i tolla. Disse fikk jeg henta nå og det kom godt med i Halden. Ikke det, Vi hadde handlet godteri i Strømstad i tillegg. Og så planla vi en tur i mai til østkysten av Sverige. Der nærmer det seg gjensyn med billedskjønne Slussens Pensionat og The Soundtrack of Our Lives.

Strømstad er mer enn norsk fyll på 16. mai

Jeg nevnte våren. Den er vel godt igang her også. Det nærmer seg mao. sommer. Mannfolkene sto på i dag i oppkjørsler og hager som om det skulle være 1. mai. Den dagen er som kjent arbeidernes vårrengjøringsdag. Gatene er nå full av vann og sørpe og et salig kaos å ferdes i. Så vi gikk til fots i dag. Det tok såpass lang tid å gå på dette føret, at vi endte opp med middag på byen og en film på kino. (Animasjonsfilmen Hopp. En passe morsom sak om påskeharen av alle ting.)

Snøfreseren gikk varm…

Det som jeg både gleder og gruer meg mest til nå, er hva Julianne skal i gang med til høsten. Å begynne på skole betyr så mangt. Å gå fra eldst i barnehagen til yngst på skolen kan sikkert være vanskelig. Men, det som bekymrer meg mest er at de skal begynne på en helt nybygd skole. Ja, jeg burde vel glede meg, når skolen er ny? Saken er bare at man har bestemt seg for å bygge en baseskole. En måte å drive skole som har fått mye kritikk i det siste. Likevel gleder jeg meg mest. Særlig siden Julianne gleder seg sånn.

Selv på søndag bygger de

Det nærmer seg og samtidig fjærner vi oss fra noe. Det som var, blir bare bedre og bedre jo lengre siden det har skjedd. Det som kommer vet vi lite om. Man kan bare håpe på det beste. Og som min mor bruker å si: “Det vil no helst gå godt…”

Dnort