Etnisk minoritet

Jeg tror faktisk jeg tilhører en etnisk minoritet! Ja, hva annet kan en kalle det når hele grunnlaget for min kulturelle identitet er i ferd med å dø ut. Språket jeg egentlig snakker blir til stadighet rettet på av de som vet hva som er riktig uttale. Mine verdier og forståelse av verden er det stadig færre som skjønner vitsen med. Ikke kler jeg meg riktig heller…

Samene i Norge har fått et eget sameting og medfølgende særordninger for å kunne ta vare på sin egen kultur. Samene er definert som urfolk. Det er ikke jeg og de jeg identifiserer meg med.

                                  _{Feskarbonde i aksjon}

Hvem er så jeg? Om jeg skal definere meg mest mulig presist vil jeg kalle meg noe sånt som: Feskarbonde. Jeg stammer fra urfeskarbonde folket. Der jeg kommer fra var alle fiskere og bønder, samtidig. Man kunne ikke bare være en av delene. Det var for eksempel ikke akseptert å selge fisk til hverandre. Man byttet heller tjenester. Penger skulle altså ikke involveres om man hadde for lite fisk. Ergo måtte alle fiske sin egen fisk. Var man aldri på havet og bare byttet til seg fisk, mistet man fort status i bygda. Mye av samme grunn drev alle også jordbruk. Selv min far som drev butikk hadde jordbruk og dro ut og fisket av og til.

Språket på kysten er unikt og selv om dialektene varierer noe, går mange ord og uttrykk igjen. Selv så langt unna som her jeg nå bor i Kirkenes, får jeg av og til høre uttalelser fra de innfødte som jeg bare trodde jeg ville kunne høre på hjemplassen min. Også andre plasser på kysten har jeg hatt liknende opplevelser. Det finnes altså ennå spor av den gamle urfeskarbonden rundt om på hele den nordnorske kyststripen.

Det er kanskje ikke så mange som tenker på dette som en egen kultur og at dette er et eget folk. Men, det kan ikke være noen tvil om at denne måten å leve på har eksistert minst like lenge som den samiske. Urfeskarbonden har befolket den norske kysten fra like etter den siste istiden. Denne kulturen er i enda større grad enn den samiske i ferd med å bli utradert. Alle gamle verdier og normer er i oppløsning. Språket blir stadig mer anglofisert og alle regjeringer siden krigen har gjort hva de kunne for å få folk til å flytte fra distriktene. En stund på 60-tallet fikk faktisk folk fra bygda mi store kontantbeløp i støtte for å legge ned gården, selge fiskebåten sin og flytte til byen. (Kor e sjarken din, Edvart?) Dette med påfølgende forvanskninger for de som likevel ønsker å være feskarbonde, har gjort at det snart ikke er en eneste representant for min kultur igjen.

Egentlig synes jeg det er tåpelig å gi noen grupper av det norske folk særbehandling. Et folk i ett land med ett språk holder lenge for meg. Men, siden samene fortsetter å mase om rettigheter og til stadighet krever ”ærstatning” er det på tide at flere minoritetskulturer krever de samme mulighetene. Som sønn av urfeskarbonden vil jeg derfor kreve følgende:

– Status som urbefolkning. Feskarbonden har bebodd kysten lenge nok til å betegnes som urfolk. Siden jeg har vokst opp i et samfunn som uten tvil var et feskarbonde-samfunn krever jeg urbefolkningsstatus.

– Kulturstøtte. Jeg og alle de andre som mener de tilhører feskarbondekulturen må få tildelt midler slik at ulike tiltak kan settes i gang for å redde, opprettholde og videreutvikle feskarbondekulturen.

– Et eget Feskarbondeting må opprettes. Dette folkevalgte tinget skal gjøre beslutninger om hvordan midlene fra staten skal fordeles. Det skal også utrede og komme med krav i forhold til nye tildelinger. Kun feskarbønder og direkte etterkommere av feskarbønder skal kunne stemme på dette tinget. Her er det ikke nok å føle seg som feskarbonde. Skal noen være bedre enn andre, skal jaggu ikke alle kunne være det!

– Egen administrasjon. En administrasjon må selvfølgelig tildeles midler slik at alle vedtakene kan settes ut i livet. Her kan alle de som er kvalifiserte feskarbønder, men som av ulike grunner ikke greier å utøve dette yrket, arbeide. En må muligens regne med at denne administrasjonen vil bli noe folksom.

– Erstatning for feilskolering. I alle år har feskarbønder blitt gitt undervisning i alt annet enn det som trengs for å bli feskarbonde. Den oppvoksende slekt har hele tiden blitt hjernevasket av et skoleverk som kun ønsker urbanisering og høyere akademisk utdanning.

– Fritt sjarkfiske. Alle som vil skal få fiske så lenge båten ikke er større enn en sjark. Sitter du i ei lita jolle eller tøffer av gårde i en sjark utøver du feskarbondkultur. Bare ordet ”sjark” oser kultur. Ellers oser sjarken solar og sot og forurenser ganske mye. Den er på mange måter havets firehjulssykkel.

– Småbruk må subsidieres. Det må bli lønnsomt å ha et lite småbruk med sauer igjen. Til dette trengs det midler fra staten. Skal feskarbondekulturen være levedyktig må selv ulønnsomme foretak som de fleste småbruk er, støttes med midler. Og folket trenger fårikål minst like mye som de trenger joikakaker.

                                       _{Mmmmm…. fårikål….}

Feskarbondekulturen må stimuleres til å blomstre opp igjen. For eksempel er midler til restaurering av samfunnshus og kursing i fyllaslagsmål nødvendig. Grundig forskning og påfølgende kursing av de kommende feskarbøndene må til på mange andre områder også. Feskarbøndenes kunst eller ”mainnskit” som den heter på folkemunne, må tas vare på. Alle de som i årenes løp har stått fram i NRK-programmet Norge Rundt med artige hobbyer bør være kvalifisert til å holde kurs i for eksempel auskarsmiing og separatorvedlikehold.

Midler til forskning på feskarbondespråk på universitetsnivå må tildeles. Eksempelvis må et mål være at alle offentlige vedtak, brosjyrer og skilt forfattes på et språk som gjerne kan ligne det som brukes i Arthur Arntzens bøker. I det hele tatt er fortellingene om Oluf og de andre bøkene om ”dein fordømte Nordlændingen” et godt utgangspunkt for den videre forskningen. Klær er også viktig for identiteten og følelsen av tilhørighet. Jeg vil foreslå at en i stedet for dagens søringinspirerte bunader, gjør skinnlue, skinnvest, tynnslitt hvitskjorte og tøfler/lugger til den nye feskarbondebunaden.

Det endelige målet må være at kystkulturen og statusen som feskarbonde igjen skal komme til heder og verdighet igjen. At alle vi som går med en liten Oluf i oss tør å stå fram og si: ”Ka du sei? Vesst fan e æ feskarbonde! No må du pinade skjærpe dæ gutt!!” Samtidig gjelder det å stoppe alle de som setter ryktet til feskarbøndene i vanry. Eksempelvis må det ikke være mulig for sånne som Dagfinn Høybråtens å framstille Oluf flere ganger. Det må ALDRI skje igjen!

Dnort