Dagen vår begynte ca. en time før de som bodde nærmest skolen måtte stå opp. Et forsiktig ”no må du stå opp” fra mamma i soveromsdøra, var en grei start på dagen. Siden jeg sover lett, våkner jeg også lett. Det kalde soveromsgulvet fikk også fart på sakene. Etter diverse morgenrutiner sprang jeg og broder’n nedover til ”Svingen” der vi som regel rakk skolebussen i god tid. Derfra var det en drøy halvtime med skrangling på hullete grusveier. Jeg tror ikke bussene ble vasket så ofte for det luktet alltid sand (og litt tiss) inne i dem. Komforten var heller tvilsom og sikkerheten i tilfelle krasj fantes ikke. Sikkerhetsseler var noe man lo av da og airbagen var ennå ikke oppfunnet.
Gode busser?
Den gamleste og mest skranglete bussen ble bare kalt ”Etta” (pga. nummeret på bussen). Den ble som regel kjørt av øyas eldste bussjåfør, ”Han Bainnes”. Paul som han egentlig het, var en kraftig kar som ikke var så nøye på at små barn hørte på når han plagdes med å få bussen i gir igjen. Han ble også kalt for ”Røkke” (dette var lenge før dagens Røkke) av ganske opplagte grunner. Siden han til stadighet hadde opptelling i girkassen var det en del busser som måtte inn på reparasjon på grunn av all rykkinga og hoppinga. På gamle dager fikk han problem med det høyre øyet sitt. Han så derfor etter hvert bare på ett øye. Der man satt og så på han fra høyresiden kunne det se ut som han kjørte med øynene igjen. Ruta han kjørte kunne han nok i blinde, så det gjorde kanskje ingen større forskjell hvor mange øyne han hadde å se med.
Sønnen hans, han Egil, kjørte også buss. Egils sønn gikk i min klasse. Gutten gikk en stund under navnet ”Bussrotta”. Som liten kjørte han mye buss sammen med foreldrene sine som begge var bussjåfører. Kallenavnet forsvant ganske fort da det viste seg at ”Bussrotta” var ualminnelig sterk og god til å sloss. Egil ble etter hvert en sånn voksen som jeg kunne sitte å prate med om voksne ting. Det er ikke alt man kan snakke med sine foreldre om. Da er en bussjåfør med godt humør god å ha.
Den eneste faste bussjåføren som ikke var i nær slekt med de andre var ”han BussHans”. Litt merkelig at han fikk et slikt kallenavn. Han var nemlig den eneste av sjåførene som hadde en annen jobb i tillegg. Smilende og blid var han i hvert fall alltid. Ikke langt unna gården Hans drev, bodde ”PinnEdvart”. Det var altså det man kalte veisjefen på øya. Bare sånn apropos…
Turene fram og tilbake var stort sett ganske kjedelige. Da hadde man ikke annen underholdning enn det som til en hver tid var på radioen. Om da sjåføren hadde den på. Man kunne jo alltids lese lekser, men det var det nesten ingen som gjorde. Ikke bare var det ukult, Men, på grunn av all ristingen var det nesten umulig å feste øynene på noe som helst. Vakker natur og et rikt dyreliv blir man fort lei av å se på. De eneste gangene alle fulgte med på det som passerte utenfor var hvis vi kunne se en havørn. Da ble alle litt andektig. Selv om havørner er relativt vanlig i kommunen vår (Karlsøy kommune har en havørn i kommunevåpenet sitt) er den likevel et flott syn.
En bussjåfør med godt humør
Dagens unger gjør, om man skal tro det man hører, alt de kan for å plage livet av bussjåførene. I min tid var det muligens en stilletiende avtale mellom foreldre og sjåfører om hvilke sanksjoner som var aktuelle om ikke de små håpefulle oppførte seg i bussen. I hvert fall var det fullt mulig for sjåføren å sette av en unge på veien. Da ble du gjerne båret ut etter ørene til alle de andres store fornøyelse. I slike tilfeller ble man altså nødt til å gå resten av veien. I hvert fall helt til en rasende far kom og hentet deg.
Om jeg en sjelden gang går om bord (heter det ikke det?) i en buss i dag kommer gjerne gamle minner tilbake. Lukta er en annen, men man føler seg straks litt mindre og yngre der man sitter og ser sjåføren i nakken med en krøllet billett i handa. Kanskje fordi bussjåføren for meg for all tid vil være en representant for ”de voksne”.
PS. Siden man går om bord i en buss og bussjåførene styrer en lang farkost med mange folk i, kunne man vel like godt gitt de plagede rattseilerne en ny tittel. En Busskaptein ville kanskje være litt mer imponerende og avskrekkende for dagens ormeyngel.
Dnort
