Fra og med i dag er ikke Julianne lenger barnehageunge. Nå er det SFO som gjelder og snart begynner også skolen. En merkedag med andre ord. En merkelig merkedag…
Som alle andre fedre synes jeg det virker som hun nettopp ble født. Årene raser avgårde. “Det e på ungan man ser at man blir gammel…” osv. På den andre siden har hun lenge vært klar for skolen. Begynte å snakke tidlig, kan bruke datamaskin og har i det hele tatt, tatt ting fort. Men, så er hun samtidig så liten og søt og uskyldig. Er det rart man synes det er merkelig?
Liten, søt og uskyldig
Og så er det dette med å gå fra å være størst i barnehagen til å være minst på skolen. Hvordan takler hun det. Og hvordan takler vi det? Blir det noe å takle? Kanskje går alt som smurt og så er hun plutselig ferdig på skolen og “takk for meg, nå drar jeg til New York og jobber i FN noen år…”
Klar for en jobb i utenrikstjenesten
Nei, vi får gjøre som fotballspillerne å ta en kamp om gangen. Tenke arbeidsoppgaver. Se minst mulig på tabellen og gi alt i hver kamp…
Heia TIL og heia Julianne!
Dnort
Gratulerer med skoleunge!!
9cko: Har gått og nynnet på “Slipping through my fingers” i dag.(ABBA)
Da jeg sa hade’ til henne i dag var “waving goodbye with an absent minded smile” svært aktuelt…
Har også en datter som snart begynner i skolen. Utrolig hvor fort det har gått. Fra den trygge, lille barnehagen til den store skolen der hun ikke kan få like mye oppmerksomhet fra voksne. Men hun gleder seg og det går nok bra, akkurat som med din.
Karin: En viktig del av det å være forelder er å bekymre seg. Og som regel bekymrer man seg alt for mye…
Bekymra foreldre er en god ting:-D
Tenk på alternativet..
Fruen: Har sett hva ubekymrete eller uengasjerte foreldre har å si for barn. Er man bekymret bryr man seg. Nei, alternativet er å tro at alt ordner seg og at “det blir nok folk av dem”. Det blir det knapt…