Som ivrig multeplukker må jeg jo kunne betraktes som en sjeldenhet. I hvert fall i min aldersgruppe. Det er en temmelig uvanlig hobby eller kunst å drive på med. Derfor overskriften.
Jeg har vokst opp med og arvet en del verdier i forhold til dette med multeplukking. Man skal ikke la bæra stå og råtne på myra. Multebær er gratis og sunt. TV kan vi se resten av året, ut og plukk gutt! Så der har du meg. En enkel landsens gutt som hører på mora si. Ikke fordi han må, men fordi man har gode minner fra slike turer.
Her er noen bilder fra sist tur.
I området jeg gikk lå drikkevannskilden til deler av kommunen. Vannet var klart og rent. Det samme var bæra. Nymodnet og stor. Bare så synd at bøtta så snart ble full. Jeg ble nødt til å presse den bæra jeg hadde sammen. Stor som de var, ruvet bærene i bøtta. Innimellom smaker man jo på, men det er grenser for hvor mye man orker å spise rett fra myra. Så det nærmet seg sakte men sikkert hjemtur. Gidder aldri ta med mer enn en fireliters bøtte. Ellers blir det hele for arbeidsintensivt.
Kunsten er å la det bli en slags skattejakt. En oppdagelsesferd der myrgull er belønningen. Da kan man ikke gå på de største myrene. Der blir det på et godt år som i år, som å være i en jordbæråker. Og tankene begynner da fort å dreie seg om underbetalt arbeidskraft fra Øst-Europa. Ute på multemyra får man kun betalt i flotte naturopplevelser og indre ro. Sånt kan ikke tariffestes…
I tillegg får man gjerne noen myggstikk og litt ryggvondt dagen derpå. Men, det er ikke noe å mase med. Alternativet er kanskje å sitte hjemme i godstolen og stappe i seg potetgull. Noe som jo er mye værre for kroppen.
Jeg var alene der ute. Kun en musvåk ga lyd fra seg. Den var ikke så fornøyd med at jeg gikk rundt og bøyde meg opp og ned, i nærheten av redet den skulle beskytte. Ellers så jeg ikke en sjel på myrene. Hadde det vært myrene i Ringenes Herre hadde jeg vel kunnet se fortapte sjeler nedi myrhullene jeg passerte. Best å ikke kikke for lenge oppi dem…
Når sola begynner å gjømme seg bak haugene, kan fort tankene havne steder de ikke bør dra. Men, med full bøtte var det likevel på tide å komme seg hjem. Endelig fred å få for musvåken og nyrørt multesyltetøy for de der hjemme.
Dnort
Elsker multe!
Vi pleide å plukke mye av det da vi bodde i Finnmark, her er de litt vanskeligere å finne tror jeg, for jeg har ikke sett noen.
Multekrem er det beste på jorda, NAM!
9cko: Du må nok opp på fjellet for å finne noe, der du bor. Myren i Sør-Norge har nok multer de også.
Multekrem er farlig godt…