Etter å ha blitt tvangsforet med stadig nye avsløringer og hjerteskjærende detaljer fra resultatet av “kampen mot multikulturalismen”, var det godt å få en uke med lite annet enn idyll. Hjemme på Nordeidet er verden merkelig langt unna.
De som har lest bloggen før vet at jeg er en temmelig ivrig multeplukker. Å komme seg ut på myra eller opp på et fjell for å høste markens grøde, er sjelebot for meg. Det kunne sikkert vært noe annet. Men, nærheten til naturen er uansett avgjørende. Vi bor trygt og godt inne i komfortable hus og mange av oss beveger oss minimalt i forhold det kroppen er konstruert for. Så turene opp på Nordfjellet var akkurat det jeg trengte. Nordfjellet ligger forøvrig nord for Sørfjellet og de er delt av den like fantasifult titulerte Nordeiddalen…
Multer mot Lyngsalper
Multene bare sto der og ventet. Som på en gammel, god bekjent… Steder jeg har gått utallige ganger var fyllt av modne og store multebær. Det var som de ropte “ta meg med og nyt meg”. Å plukke bær på fjellet byr på mange flotte sanseinntrykk. Utsikten er spektakulær og himmelen litt ekstra blå. Lukten av myr og lyng er jo bare deilig. Og siden det er tungt å komme seg opp, byr det også på en god del svetting og slit. Men, blir man sliten av noe som man liker, tåler man mye.
Varden på Nordfjellet. Nordeidet nedenfor.
Etter en lang rundtur oppe på fjellet kom jeg til Varden. Ja, en stabel med stein som aldri er blitt brukt som de gamle vardene. Du vet, med bål oppå for å varsle at fiendtlige skip var på vei. Et landemerke uansett. En postkasse er det der. Og i den ligger det en bok der man skrive at man har vært der. Og noen ord om turen. Denne gangen ble det noe om den manglende taubanen. Tenk å kunne ta en taubane opp og bare spasere videre. Men, litt av eksklusiviteten med opplevelsen hadde jo blitt borte.
Nord på Nordeidet. Mere Lyngsalper.
En sånn tur tar en del timer. Gjerne halve dagen. Og med meg tar jeg kun mobiltelefonen for sikkerhet. Ellers spiser man multebær om man blir sulten. Og det er nok av fjellbekker for den tørste vandrer. Nedover går det jo litt fortere. Men, slitne føtter må behandles pent og det er stedvis meget bratt og ulent. Så det tar tid å komme seg ned fra fjellet. Da er det deilig at mamma står klar med middag og skryter av multefangsten. (Hun er en ivrig multejeger selv.) God tur!
Dnort
Oi jeg var ikke klar over at det var det varder ble brukt til! Jeg trodde det bare var en slags fellesskapsgreie for fjellfolk, som en klubb liksom, hvor medlemsskapet består av å finne en stein og plassere den, og er man heldig så plasserer man den sånn at ikke varden velter og ødelegger for resten av medlemmene.
Jeg lærer alltid noe nytt av deg jeg:)
9cko: Vel, det er jo ikke feil det du har trodd. Men, opprinnelig ble vardene brukt til å sende beskjed videre om fremmede skip eller en hær som var på vei. Sjekk ut Ringenes Herre. Der brukes varder.