Samtidig, på et kurs langt, langt borte…

Kan vel ikke ringe nå? Midt i barne-TV? Vente litt til hun er klar til å prate…

Når man er så langt unna hjelper det ikke så mye med mobiltelefon. Å snakke sammen er så mye mer enn ord. Det er faktisk tittelen på den ene boka vi har gjennomgått nå. Pappa har vært såååå flink i dag. Svart når læreren spurte og gjort en masse lekser. Hadde vel blitt noe sånt Julianne hadde fått servert om jeg ringte nå. At det ser ut som på bildet under, trenger hun ikke vite…

Ellers har jeg jo vært rundt omkring og sett litt av hvert. Kunne fortalt om at jeg har kjørt tog flere ganger. Det er jo enda eksotisk for henne. Litt for meg også. Selv busskjøringa, med skifte mellom busser jeg ikke hadde kjørt før, var spennende. Vært på besøk har man jo også. Og senere så jeg en hel bøling med heeeelt svarte kuer! Joda, jeg bruker nok flertallsformen kyr. Til henne i hvert fall.

Når jeg ringer altså. Da kan vi snakke om det. Og alt hun har opplevd. Håper hun ikke har grått noe… Det er nå fire dager siden jeg fikk hade-klemmen. Neida, jeg gråter ikke. Men, jeg tenker på det…

Tror bare jeg ringer nå, uansett.

Dnort

PS. Ingen som svarte. Hun er nok på karatetreninga da…