Det nærmer seg vår. Mye tyder på det. Ikke bare de klassiske vårtegnene med hestehov i grøfta og tjeld i fjæra. Det er mange fler vårtegn.
Vi gikk oss en søndagstur i finværet. mer eller mindre frivillig. Og pappa tok som vanlig med kamera. Så her kommer noen bilder med mer eller mindre sikre vårtegn.
Nede i Jomfrulia har beboerne på øversida av stien, som jo brukes daglig av resten av folket på Prestefjellet, begynt sin årlige vårreingjøring av gårdsplassen. Det finnes selvfølgelig ingen andre plasser enn Jomfrustien, å dumpe vinterens etterlatenskaper. Ingenting er vel mer vår enn å snuble seg gjennom steinharde isklumper.
Nede på E6 er det nok av store vanndammer å plaske i. Julianne fikk dispensasjon av fotografen til å hoppe litt i en av dem. Heldigvis kjører bilene der så fort forbi at vannet raskt blir sprøytet vekk, og opp på fortauet. Sånn unngår man oversvømmelse av veien og vannplaning. Og en frisk dusj tidlig på morgenen kan jo være på sin plass for trøtte mårratryner.
Resultatet av Consto sitt arbeide med å rive gammelskolen begynner også å tine frem. Kanskje ikke så mye å vise frem. For arbeidet der har gått i stå for mange måneder siden. Noe som gjør at skolebarna nesten ikke har noe uteområde å leke på. Lettere å holde oversikten i skolegården, blir det jo.
Julianne fant en fin isbit som var veldig fristende å slikke på. Men, som vanlig fikk hun formaninger om å la det være. “Både hunda og katte kan ha vært å tissa på den!” Vi brukte den heller til et kunstfoto med fruen som motiv. “Gravid i motlys” har bildet fått som tittel.
Etter å ha sett så mye is som smelter, fikk man jo lyst på litt is som var garanter fri for animalske etterlatensskaper. Og så fungerte det som grei motivasjon midtveis. Hurtigruta lå ennå ved kai, så vi gikk ombord. Alle tyskerne og amerikanerne var ennå på land for å se på røytende reinsdyr, smeltende snøhotell og for å kjøre hesblesende hundespann.
For å gjøre turen en anelse mer spennende, hadde pappa fått det for seg at vi kom til å finne minst ti kroner som hadde tint fram, en plass i veikanten. Han hadde til og med drømt om det natta før! Men, uansett hvor mye man gikk med nesa i asfalten, var det bare søppel og hundebæsj å finne. Kanskje var alt av verdi vasket vekk og skylt ned gjennom et av de mange kumlokkene fra Ulefos Jernværk.
Utbyttet av turen regnet i penger, ble nok heller magert. Nå som alle betaler med bankkort, er det vel liten sjanse for at man skal kunne finne mistet skillemynt. Ellers var utbyttet av turen rikt på karakterbyggende mosjon. Selv om veien hjem igjen kunne virke noe lang, var alle (dvs. alle med stemmerett) enige om at det hadde vært en fin tur i solfylt vårvær.
Dnort