Juggel og stas med Musi og Mina

En pakke var kommet i posten. Fra Alvdal av alle steder! Hva i all verden, i hvert fall Alvdal, kunne det være..?

Pakkelappe fra postmannen betydde at noe stort hadde ankommet. Noe vår ellers så staute og stødige postmann, ikke klarte å presse ned i den store postkassen vår. Eller var det noe som var så bra at han håpet at pakkelappen vår ble borte innimellom all reklamen. Pakker som ikke hentes blir nok postmannen sine. Vi fortet oss ned til postkontoret. Det var lørdag og alt stenger tidlig da. Kanskje var vi for sent ute? Kanskje satt allerede postmannen og lekte med Lego Friends, spilte Wii eller spiste multekrem, eller hva det nå var denne slampen av en postmann hadde tusket til seg…

Postkontoret var ikke stengt, selv om det var sent på lørdagen. Heldigvis! Og pakken var der. Stor og rød og med Alvdal-krumelurer på. Tung var den også. Og definitivt hard. Alle kjennetegn på at det er en skikkelig bra pakke, hadde den. Alle de andre tingene vi skulle gjøre i byen, tok uvanlig lang tid denne lørdagen. Eller det var nok det at man måtte vente med å åpne, som strakk ut tiden.
Men, den som venter på noe godt venter sjelden forgjeves. Selv om Julianne lettere pessimistisk uttalte: “Det e sikkert bare klær og sånt inni”, håpet hun jo på noe hardere enn klær. Og det var det! Joda, noen klesplagg var det også. Faktisk ikke så værst de heller. Og så var det noen Donaldpocket-bøker. Men, hadde postmannen vist hvilke skatter som lå innerst i pakken, hadde han nok lurt den med seg hjem…

På den andre siden, hadde nok postmannen blitt avslørt fort. En statsansatt med så mye perler, smykker og armbånd på seg er et meget sjelden syn. Julianne var over seg av begeistring og brukte ord som fantastisk, kjempebra og nyyyydelig. Alt måtte prøves på med en gang. Drømmene om å bli filmstjerne virket plutselig ikke så fjærne. Hvilke fotomodeller ville vel satse på å overleve i bransjen uten en smykkepung av dette kaliberet? Pikerommet ble plutselig så mye mer fargesprakende. Men, det var slett ikke bare der det ble fargeglede. Som den gode sosialisten hun er, delte selvfølgelig Julianne godene.

Denne helgen hadde hun besøk av to mus. Musi og Mina er to mus som bor i en gul pappeske og som hver helg blir med hjem til en av klassekameratene til Julianne. Denne helgen hadde de vunnet selveste lykkeloddet. Et opphold hos grevinnen av Prestefjellet er rimelig eksklusivt. Og når det så sammenfalt med helgen da Alvdalspakken kom, kunne de ikke ha timet besøket bedre. Selvfølgelig måtte Mina få prøve noen av smykkene. Spesielt det røde perlebåndet falt i smak. Musi og husmusa Ole holdt seg litt på avstand når smykkene skulle prøves. Men, de syntes Mina ble flott. Mina svinset lenge rundt med røde perler over hele seg. Og så fikk Julianne en god ide…

Musefest! Det måtte jo bare bli musefest. Med litt lyseffekter fra sirkus og egenkomponerte partylåter, ble festen i senga en stor suksess. Låter som “Museparty tonight”, “Hoppe i senga” og “Power to the piiiipol” sto på spilleplanen. Det er strengt talt ikke lov å hoppe i senga. Men, sidene musene var små og senga stor, ble dispensasjon innvilget. Musefesten måtte riktignok avsluttes da Musi snublet i et smykke, falt ned fra senga og forstuet halen. Dessuten likte han heller dårlig husmusa Ole sine tilnærmelser overfor Mina. Musi og Mina er gift, men har ennå ingen barn. Etter en liten tenkepause ble alle enige om at en tur på restaurant kunne hjelpe på stemningen.

Husmusa Ole fikk også være med på restauranten. Men, på betingelse av at han holdt seg litt for seg selv. Og etter litt smelta ost fra pizzaen og noen dråper brus til musene, var alle enige om at dagen hadde vært fin. Senere på kvelden tok alle badstu. Det var også den eneste delen av dagen der Julianne ikke hadde noen perler eller armbånd på seg. Og så måtte hun nesten ta av seg smykkene da hun, sliten men fornøyd, la seg.

Dnort