Barn, bestemødre og måsegg

For noen dager siden var vi en snartur innom min mor. Hun bor for langt unna til å få mange besøk. Så de to dagene vi var der måtte benyttes godt.

Det første jeg gjorde var å løpe opp i lia ovenfor huset og lete etter måsegg. Ikke for å spise mens man drikker mack-øl. Har aldri helt skjønt hvorfor nettopp disse to naturproduktene skal kombineres. Mistenker at det er noen med sans for bokstavrim som kom opp med ordtaket. Grunnen til at jeg driver på med eggsanking er den samme som for turene mine på multemyrene eller ut på sjøen. Jeg trives i naturen, men jeg må ha noe å gjøre der. Jeg hadde med meg en pose fra vinmonopolet som ble fylt så det holdt. Måsemor og måsefar var vel ikke så veldig begeistret for mitt nærvær. Men, alle fikk beholde ett egg. Delvis inspirert av kommunist-Kina fikk alle måsefamiliene muligheten til å oppdra et barn.

Bestemor feirer nok en 17-mai uten tyskert.  Foto Elisabeth Johansen

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Bestemor hadde mange historier å fortelle til Julianne. Blandt annet om livet under krigen. Hun er vel av de få i Norge i dag som har opplevd virkelig og utfattig fattigdom. Spesielt etter krigen da de returnerte til nedbrente hus i Djupdalen på Vorterøya. Den første vinteren i provisoriske rekvedhus ble gjenfortalt ofte nok da jeg vokste opp. Kontrastene til nyrike olje-Norge på sent 70-tall, var enorme. Så klaget man på for få leker og for lite godteri, var en historie om krigsårene det eneste man kunne være sikker på å få.

Apropos ett egg pr. måse, kom vi også innom emnet barnløshet. Ikke alle får barn, noe som er litt av grunnen til at jeg havnet ute på Nordeidet da jeg ble adoptert. Her er historien om da tilsynsnemnda kom for å undersøke forholdene hos paret som ønsket å adoptere et barn til den veiløse bygda i Nord-Troms:

“Ja, han kom jo med lokalbåten og det va i mai. Det kan ha vært på samme tia som du blei født. Æ huske ikke helt. Sauan va no ihvertfall ikke ferdig med å lamme. Ja, dem va no de einaste som kunne få ban her på gården, da… Æ lå no mange gang oppe på loftet og gaulte (gråt) på grunn av det der. Men, no va det altså kommet så langt at adopsjonsmyndighetan vurderte oss som mulige kandidata. Han va jo fint kledd i dress og slips, så det va ikke vanskelig å skjønne kem han va da han kom av båten.” (Lokalbåten hadde med folk, varer og post til Nordeidet tre ganger i uken.) Du ska tru folk såg etter oss da æ tok han med mæ heim. Ja, fardin va jo opptatt med å ta imot varan. Nåja, han va no nødt tel å gå nån kilometer grusvei i full vårløsning i finskoen. Og likar blei det no ikke når æ tok han med i saufjøsen. Også der i lakksko. Ja, for æ sa det te han, sauan og smålamman må no få mat først. Og han va jo kommen for å se korsen vi hadde det. Så fjøsen ville han være med i. Han så no stakkar ikke videre ut etterpå.
Etter at æ hadde fådd servert han kaffe og kake, spurte han ka meir æ dreiv på med. Så æ måtte vise han veven. Æ hadde på ei matte som æ nesten va ferdig med. Den likte han og sa at han gjerne sku hadd ei sånn sjøl på kjøkkenet hjemme. Ellers sku han jo intervjue oss. Sammen og kver for oss. Og mens han snakka med fardin sprang æ opp og reinte (vevde) ferdig den matta han hadde sedd på. Han va hos oss bare nån tima, så måtte han dra videre. Og så, bare nån måna etterpå, fikk vi beskjed om å komme til Tromsø og hente dæ.”

Mor mener at omsorgen for sauene og de gode samtalene var utslagsgivende for at jeg ble Nordeidværing. Mulig det. Det kan også være at jeg ble kjøpt for ei matte… Uansett regner jeg meg som særdeles heldig som fikk vokse opp hos to som virkelig ønsket og hadde muligheter for å ta vare på barn.

Dnort