Astrid Lindgrens fortellinger om barna i Bakkebygrenda har i det siste blitt vist som serie på NRK3. En serie som av en eller annen grunn er blitt dubbet på hedmarksdialekt. Greit nok, men den kunne like godt vært dubbet på kav nord-norsk.
For ikke så veldig lenge siden bodde folk flest i distriktene. Selv i den lille bygda jeg kommer fra (Nordeidet i Troms) bodde og bor det folk. De fikk riktignok støtte fra staten, med Arbeiderpartiet i føringen, til å flytte til byene. Noen slo til, men slett ikke så mange som staten hadde planlagt. Barn fikk de også. Barn som lekte på samme måte som Bakkebybarna. Mulighetene for variasjon i leken var uendelige og hele verden (den vi hadde tilgang til) var vår tumleplass. Satt man inne og sturet fikk man fluksens (“fluksens” var mamma sitt favorittord) beskjed om å pelle seg ut og leke. “Gå no og se ka de andre ungan gjør…” er en kjent beskjed fra barndommen. Og når man ble litt eldre risikerte man å bli satt til å gjøre et arbeide, om man ikke kom seg ut og lekte. Å leke inne gjorde man bare om det var varslet storm, med fare for orkan.
Barna i Brøytekantbygda
Bildet over har jeg lånt fra Roger, som er karen med plastpose (et “nett”) på venstre arm. Han er kanskje på vei til butikken for å handle for sin mor. Den samme mora som har fått det for seg at akkurat denne stunden bør foreviges. Og da er det jo greit at alle ungene sitter i ro på brøytekanten. Undertegnede var nok litt vanskeligere å holde i ro. Ville nok se nærmere på apparatet som lagde sånn rar lyd. Kanskje ho Elsa hadde en kjeks i lomma. Var en uforbedrelig godtegnom, da som nå. Jeg maste meg sikkert til å få sitte på sparken til Roger, utover til butikken. Der var det enda mer godteri og kanskje noen kunder som syntes jeg var så søt at jeg måtte få ett kamferdrops eller en karamell. Om alt annet slo feil, kunne jeg tigge til meg en liten snei hvitost fra pappa som jo sto bak disken.
Jeg var nylig hos folketannrøkta sammen med husets (foreløpig) yngste. Der var det null hull og ros å få, som vanlig. Det kan jeg love at det ikke var da jeg kom og viste fram mine barnetenner i sin tid. All godtetiggingen satte sine spor. Ikke bare på barnetennene, men også på jeksler jeg ennå har. Straffen ble amalgamfyllinger i hver eneste jeksel. I dag får man beskjed om å pusse ofte og bruke tanntråd og skyllemiddel. Før var det ikke så nøye. De fleste voksne hadde likevel gebiss. Og tannlegene tjente godt på det…
Dnort
