Legger ut noen til nå, upubliserte tekster:
Sommeren er jo tiden for de store kranglene. Folk som tilbringer minimalt med tid med hverandre resten av året, blir tvunget sammen i flere uker på rad. Da skal man ikke kaste mange steiner ut av glasshuset før grumset som har ligget helt stille på bunnen av det nærliggende nagets tjern, virvles opp og alt blir til gjørme.
Men, for enkelte er dette ikke nok. Kanskje har man kranglet seg ferdig med familien. Kanskje er man allerede skilt eller uten noen å krangle med av andre årsaker. Familiekrangler er stort sett bare tragisk, så jeg skal ikke skrive mer om det. Bygdekrangler derimot, der er det mye fin smålighet. Det er stort sett gamle folk som står for bygdekranglene. Det er fordi disse kranglene som oftest har rot i fortiden. Slektninger som er døde for lengst har kanskje startet uenigheten. For de som er litt lokalkjent i Sør-Varanger kommune er nok Neiden kjent som et godt sted for bygdekrangler. Her har man gruppert seg i beste Monty Python stil i: Samer, skoltesamer, øst-skolter, små-skolter, saue-skolter ol. Man holder da møter hvor det diskuteres hva som er så bra med egen gruppe og hvor tåpelig alle andre er. For ikke å snakke om norske myndigheter! “Ka har han staten noen gang gjort for oss?!” Alle som har sett Life of Brian skjønner vel hvor jeg vil hen med dette.
Nå er det mange små bygder i kommunen. Mange gamle folk også. Og så er det sommer i tillegg. Derfor begynte ondt blod å bruse i åreknuter og trange hovedpulsårer også i Bugøyfjord en gang i 2005. Der delte de seg i to bygdelag. Den lille bygda, som ikke er mer enn noen hus på hver sin side av E6, kunne ikke bli enige om bruken av et grendehus. Og plutselig en kveld forsvant inventaret der, som det ene bygdelaget mener det eier. En landgang ble tatt på land “for reparasjon” rett før en fiskefestival (alle bygdene har snart en egen festival). Syrlige leserbrev ble skrevet og flere naboer hilser ikke lenger på hverandre. Alt dette fordi de av en eller annen mystisk grunn insisterer på å ha to bygdelag.
Bygda jeg vokste opp i var ikke noe unntak. Mest var det snakk om sauer eller geiter som hadde brutt seg inn på annen manns eiendom og spist opp all petuniaene eller trampet ned hele jordbæråkeren. En sånn to-parts krangel ble som regel løst etter en tid. Ofte oppe på Huset, “ute på novva” etter noen glass hjemmebrent. Men, i nyere tid har det kommet nye grupperinger til bygda. Etter som bygda gradvis har blitt forgubbet og flere jordbruk har blitt lagt ned, er andelen bønder blitt stadig mindre. Mens det øker med hyttefolk og andre langvarige feriegjester. Å drive jordbruk i dag er ikke så lett og langt fra lukrativt. Kanskje ikke så rart om man da blir litt lei av alle kommentarer om at det lukter fjøs og at det ser ikke ut.
En båtforening finnes også i bygda og der er det mer hyttefolk mot fastboende, når uenigheter oppstår. Antall båtplasser er begrenset, så noen føler seg naturlig nok holdt utenfor. I tillegg har du bedehusforeninga som har sine meninger om bygdas ve og vel. Så det er nok av kilder til konflikt. Det er derfor ingen fare for at man går tom for gode bygdekrangler med det første. Bygdekrangler involvere som regel hele bygda, som da er delt i minst to parter. Hver av partene har gjerne en eller to frontmenn som uttaler seg til avisa og skriver leserbrev. Det er også disse som prater høyest om det skulle arrangeres et bygdemøte. Resten av bygdefolket spiller ulike roller på hver sin side:
– Du har de som egentlig ikke bryr seg, men er i slekt med en av kamphanene og derfor er havnet på den siden.
– De som egentlig er sur på naboen som på sin side har tatt klart standpunkt i saken. Disse tar selvfølgelig motsatt side.
– De som prøver å megle mellom partene, men som egentlig er mest enig med den ene siden.
– De som nesten aldri er i bygda, men får høre om konflikten fra en av partene der og som følgelig tar parti med den som ga sin versjon av sannheten.
– De som gir seg jamt f..n, men mistenkes for å ha tatt parti en gang i fylla.
– De som har en bestefar som det sies var litt for vennlig mot de tyske soldatene under krigen, og som derfor sikkert holder med den andre siden.
Sånn kunne jeg fortsatt. Og det gjør også bygdekranglene. De fortsetter og fortsetter. Gjerne over flere generasjoner. Og årsaken er nesten bestandig en tåpelig liten filleting. Kanskje et gjerde eller et skur som står i veien. Eller uenighet om noe som ikke lenger er relevant. Naturfolk som krever særfordeler på grunn av urbefolkningsstatus, men som driver like industrielt og i utakt med naturen som alle andre, er et godt eksempel på det siste?
Uansett, en god bygdekrangel sies å forlenge livet. Så det er vel derfor gamlingene går og skumler på hverandre til stadighet. “Han der, ja. Æ veit no kæm han e uinnana?”
Dnort