Jeg prøver meg igjen på en novelle. Denne gangen foregår den på et fiktivt Nav-kontor. Noe hovedpersonen også er, bare så det er sagt…
Hva er det med folk og snillhet? Lars Aslaksen satt og funderte for seg selv.
Hva har man egentlig igjen for å være snill, om ikke alle er det?
Egenlig skulle han ha gjort unna noen flere saker. Men, det fikk da være måte på effektivitet. Og pauser er viktige. Særlig når de blir brukt til noe annet viktig.
Finnes det i det hele tatt gjerninger som er udelt snille?
Som rådgiver på en Nav-kontor sør i Norge hadde han tid nok til å fundere. Ikke fordi han hadde lite å gjøre. Han ble bare sjelden avbrutt av andre gjøremål. Og de gangene han ble avbrutt, var det på grunn av møter han selv hadde innkalt til. Etter mange år som bedriftsleder og arbeidsgiver i en større industribedrift, var det godt endelig å kunne bestemme innholdet i dagen selv. Jobben var dårlig betalt, men lønna var likevel til å leve med. Faktisk kunne han vel karakteriseres som velhavende. Selv om huset han eide begynte å preges av dårlig vedlikehold. Det høye arbeidstempoet i Nav var noe han likte, så det hadde ikke vært noe problem. Nei, det var vel heller dette med å skulle ha så mye sympati og forståelse for alle disse… Han grep seg selv i å tenke “snyltere.”
Skjerp deg Lars, irettesatte han seg selv. Du vet godt at flesteparten trenger hjelp og har havna i et uføre som du selv likegodt kunne kommet i!
Joda, sant nok. Syk og skadet kan vi alle bli. Og hva det vil si å miste jobben, hadde han god kunnskap om. Som arbeidsgiver hadde han også måttet si opp eller permittere ansatte. Men, stønader som en levevei, var han overbevist om, hadde lite for seg. Og det var bare snillisme og en utfordring denne karen var klar for å takle.
Neste møte var med en delvis syk og arbeidsledig snekker som hadde klagd på stans i stønaden. Det var Lars som hadde sørget for det. Selv om det ikke gikk fram av vedtaket, så var det han som hadde startet saken. Egentlig skulle det blitt en feilutbetalingssak. Noe som i verste fall kunne føre til fengselsstraff. Men, de som gjorde vedtak hadde funnet dokumentasjonen han hadde sendt, mangelfull. Alle piler pekte mot at denne snekkeren hadde jobbet en god del både grått og svart, men de konkrete bevisene var for få. Da samme mann ikke hadde møtt opp til et møte han hadde fått innkalling til, var det uansett god nok grunn til å stanse stønaden. Og så var altså denne snekkertufsen frekk nok til å klage?! Ikke nok med det. Han skulle på død og liv snakke med saksbehandleren sin! Ikke det at Lars var bekymret. Han hadde jo loven på sin side. Faktisk skulle han med glede hjelpe til med å skrive en klage. Tiden var inne og Lars Aslaksen gikk ut av kontoret sitt med sitt mest sympatiske smil. Klar for hva det skulle være.
Ute i venteområdet satt det en god del folk. Lars priste seg lykkelig for at han slapp å ha dem så nært innpå seg. Tenk å måtte smile og være hyggelig hele dagen! For han var det så fjernt at det nesten fortonte seg umenneskelig. Samtidig beundret han de som jobbet her. Men, dette var nok bare en rolle han ikke hadde gode nok forutsetninger for å spille.
Kim Josefsen? Han sa det så høyt ut i lokalet at det burde være klart at han ikke gikk og snakket til seg selv. Ingen reaksjon.
Har Kim Josefsen kommet? Spurte han en kollega som jobbet i mottaket.
Ja, hun sitter der. Var beskjeden han fikk. Hun?! En kvinnelig snekker som het Kim? Ja, det var han ikke forberedt på. Han hadde til og med planlagt en liten spøk om at snekkeren med det etternavnet vel måtte være sønn av pappaen til Jesus. Men, nå var alle forberedelser bortkastet. Og der kom hun mot han, så da var det heller ikke mulig å trekke seg.
Hei, du må hjelpe meg. En eller annen trygdenazi har tatt trygda mi! Hun sa det rett ut så alle kunne høre det.
Lars svarte ikke på spørsmålet med pekte bare mot døra til kontoret sitt. Et kontor han delte med to andre. Men, i dag var han alene der. Ellers ville han nok ha tatt møtet i et annet rom. Han registrerte at hun hadde kledt seg i kjole og hadde et ansikt som nok var både vakkert og tiltalende, når hun smilte. Var det ikke noe kjent med det fjeset? Hun smilte i hvert fall ikke nå. Hun var som man pleide å si, “ferdig sint” når hun kom han i møte. Merkelig hvordan folk kan skifte humør så fort. Lars filosoferte litt over dette mens han geleidet henne inn på kontoret. Det streifet han også at nazistenes slagord “arbeit macht frei” for så vidt kunne ha noe for seg. Hadde hun jobbet hadde jo dette møtet vært unødvendig. Fri fra Nav sin forfølging, som han hadde hørt at enkelte kalte oppfølginga han drev på med. Hun formelig freste der hun satte seg ned i den loslitte gjestestolen.
Tenk at de kan være så hjerteløs mot en enslig mor! Det er ikke til å fatte?
Også dette var nytt for hennes saksbehandler. Lars mente han hadde gjort godt forarbeid før møtet. Men, dette med enslig forsørger var like stor overraskelse som at snekkeren var en kvinne. Det var jo ikke akkurat noe som sto i en CV heller. Hva sier man da? Skulle dette møtet gå greit var nok åpningsreplikken avgjørende.
Ja, i din familie er man vel vant til enslige forsørgere, fru Josefsen. Ja, du vet, det der med farskapet til Jesus og sånt? Han angret det med en gang han hadde sagt det.
Og reaksjonen kom med storm styrke. Hadde han hatt hår på hodet hadde han hatt tidenes bakoversveis. Han måtte rygge stolen litt nærmere datamaskinen sin, for det havnet en del spytt i ansiktet slik ekstremværet foran han nå utviklet seg. Og vindstyrken lot ikke til å avta med det første. Dette måtte være selveste sinnasnekkeren, tenkte han og lo litt for seg selv. Det skulle han selvfølgelig ikke gjort. Værsystemet i rommet gikk over til orkan styrke. Og Lars klarte ikke komme opp i flau bris en gang. Plutselig begynte hun å gråte. Som stille regn etter storm falt tårene. Han kjente at tårene hadde en virkning på han. Kanskje gikk det bra nå å be om godt vær?
Du vet, vi er jo her for å kunne hjelpe. Kanskje vi heller skulle snakke om saken din?
Hun tørket tårene. Noe som førte til at mascaraen hun så rikelig hadde påført under øynene, ble smurt utover. En viss likhet med indianere på krigsstien, kunne man nå se. Han unnlot å kommentere det. Humor var visst ikke tingen i dag. Men, en ting måtte han bare få sagt noe om først. Hun hadde kalt han noe som man ikke bør.
Jeg må bare beklage min dårlige humor, men jeg ble litt satt ut av det du kalte saksbehandleren din.
Hun så nå rett på han. Mener du han tullingen som ønsker å ta livet av meg og ungene?!
Lars likte ikke noe bedre å bli kalt tulling. Selv om han vel bare var kalt det indirekte. Nå var det hans tur til å bli sint. Noe han selvfølgelig ikke kunne bli. Det var rett og slett ikke lov. Litt brysk måtte han nå likevel få lov til å være.
Jeg vil ha meg frabedt at du driver og karakteriserer offentlige tjenestemenn på denne måten. Her i etaten er meg bekjent, verken tullinger eller nazister!
Han ble gjerne veldig formell når han ble irritert. Språklig meget gammelmodig. Noe han tenkte ga uttalelsene hans mer tyngde. Lars var ikke av de som trivdes med lange formålsløse diskusjoner. Han ønsket raske resultater.
Si meg: Har ikke du barn? Den krigsmalte snekkeren ønsket visst ikke å si noe mer om hva hun tenkte om offentlig ansatte.
Lars kunne kanskje fortalt om de to han betalte bidrag på og som han ikke lenger hadde noe samvær med. Men, slike personlige ting hadde verken Kim eller andre brukere noe med! Men, direkte spørsmål krever også direkte svar.
Mitt privatliv angår ikke saken. Det at du ikke jobber og nå har mottatt dagpenger i snart ett år, gjør det. Jeg hadde tenkt at vi kunne snakke om tiltak som praksisplass i barnehage i dag.
Han skyndte seg å smette inn dette med praksisplass for å, om mulig, gi samtalen en litt annen retning. Ingen grunn til å bruke møtet til å utveksle kallenavn og personlige opplysninger, tenkte han. Før han hadde tenkt tanken ferdig slo hun til.
Du har visst helt glemt sankthanskvelden for åtte år siden, mister Aslaksen? Vi har møttes før, nemlig. Og da var du slett ikke så formell og kald som nå?
Hadde det ikke vært for armlenene på kontorstolen hans, hadde Lars gått rett i golvet. Dette var lyn fra klar himmel og det traff han der han var svakest. Tiden som bedriftsleder hadde gitt Lars en del muligheter, som han hadde utnyttet når de bød seg. Dette til tross for at han både var gift og hadde barn. Ekteskapet som han på tross av sine sidesprang, innbilte seg var både lykkelig og harmonisk, hadde endt for fem år siden med at kona bare tok med seg barna og flyttet til hjemplassen i Finnmark. Hun var ikke så ulik Kim, når det gjaldt temperament. Det yngste barnet til Kim var forresten åtte år. Det så han når han nå sjekket opplysningene i folkeregisteret. Født i mars. Joda, den sankthanskvelden husket han godt.
Det sies at sterke følelser som forelskelse og hat er nært beslektet. Og at man kan gå fra den ene følelsen til den andre på kort tid. Det samme kan jo skje i forholdet mellom det å være rik og fattig. Det skal bare et børskrakk eller en konkurs til. Det slo nå Lars at nazistenes motstykke, sosialistene, snakket mye om å fordele godene. Man kunne kanskje ikke være udelt snill. Heller delt snill. Men, han trengte ikke enda en bidragssak. Han foreslo derfor at Kim skulle starte opp i et nyopprettet tiltak med lønnstilskudd. “Tilbake til arbeid” kalte han tiltaket. Det var strengt talt noe han fant på i farta. Hun var enig om at det var verdt et forsøk. Å motta lønn var å foretrekke framfor dagpenger. Og frisk nok til å jobbe var hun forsåvidt. Noe mer ble heller ikke sagt om sankthans, farskap og barnefødsler. Og det rådet nå en slik lettet stemning at han ikke turte nevne at første oppdrag i prosjektet, var en større oppussingssak på adressen hans. Med mulighet for forlenging.
Gi etter evne og få etter behov, het det visst…
Dnort