Joda, det er fint å kunne reise inn i Russland uten å søke visum. Grensepassering tok likevel mye tid. Og så er kanskje ikke industribyen Nikel noen fryd for øyet. Selv i godt vær.
Sola strålte og vi hadde enda tilgode å få brukt grenseboerbevisene våre. Vi ordnet disse i sommer, men det var først i dag at vi kom oss avgårde. Det fine er at man kan kjøre over grensa når som helst. Veien til Nikel er av svært varierende kvalitet, så det var flere plasser man måtte kjøre med andakt. Men, så var det jo søndag og da er jo søndagskjøring helt greit. Nikel var målet. Zapoljarny tar vi neste gang.
Like før Nikel
Denne dagen var det ikke full drift i fabrikken. Russerne har vel fri fra jobb av og til, de også. Faktisk er det planer om å legge ned hele fabrikken om få år. I såfall vil dette fort bli en spøkelsesby. Prisen på nikkel og tilgangen til den, er helt avgjørende for at det bor folk her. Når man snakker om giftskyer fra Kola så er det herfra de kommer. Fabrikken burde egentlig vært lagt ned for mange år siden. Noen oppgradering har den ikke hatt etter at Sovjet falt. Det gjelder nok resten av byen også. Noe som var temmelig påtrengende der vi gikk gjennom sentrum.
Knekt kunst
Rundt om i Nikel finner man en og annen statue. Plaketter er det også glad i. Gjerne for å minnes noen som er død. Helst fra krigens dager. Og har man lyst til å stille opp to kritthvite lamaer, er det absolutt mulig. Den bakerste av de to lamaene var knekt på midten. Den strakk seg nok litt for langt. Eller så er det noe tungt som har prøvd å ri den. Noe tungt rir hele Russland for tiden. Vi tre fra Norge fant jo litt å handle i butikkene der. Men, det var nok kjempebillig diesel som var turens beholdning.
Julianne fant sin plass i byens kulturpalass
Inne i kulturpalasset som er plassert midt i byen og foran et stort og meget tomt torg, skjer det ingenting. Ikke så ulikt hvordan det er i Kirkenes for tiden. Noen har fått lov til å starte opp kanskje verdens mest ukoselige kafe i et av rommene. Ellers var det meget stille. Bygget er digert og alt er betong og stein. Det ligger mye historie i veggene. Og helt sikkert en god del avlyttingsutstyr. På toilettet som jeg omsider fant, var det ikke noe papir å oppdrive.
I Lenins skygge
Jenta som sitter og stirrer tomt framfor seg i skyggen av Lenin, er vel betegnende. Hvilken framtid har hun i vente? Akkurat i dag er været fint. Det er faktisk over 16 grader mens vi er der. Det er søndag og fri. Men, alt er nok ikke som det skal. Utenfor byen har noen av de aller rikeste fått bygget seg eneboliger slik vi har så mye av på andre siden av grensen. For den store hop er det likevel blokkleilighet som gjelder. Mur og betong over alt.
Denne lekeplassen ville aldri blitt godkjent i Norge
Selvfølgelig finnes det lekeplasser også. Denne som var omkranset av rørledninger og slagg fra fabrikken, er noe av det tristeste jeg har sett. Men, som unger alltid gjør, hadde disse mye moro på de hjemmelagde stålkonstruksjonene som sto der. For uansett hvor begredelig man måtte mene det er, så evner vi mennesker å finne lyspunkt. Og barna i Russland har en masse kulturelle og sportslige fritidstilbud. Så alt er slett ikke like helsvart som deler av skogen rundt byen er. I guess the Russians love their children too…
Da vi passerte grensa på vei tilbake, fant undertegnede endelig et toilett. Det hadde til og med papir. Dette var på den russiske grensestasjonen som jo ganske nylig ble bygget i norsk regi.
Dnort