Luft og kjærlighet

Nå rundt nyttår er det tid for de store tanker. Her er noe jeg har gått og tenkt på. Får vel kalle det en slags nyttårstale.

Det sies at man ikke kan leve av luft og kjærlighet. Det er gjerne gamle og fornuftige folk som sier sånt, så man burde nok hørt etter. Og det er jo klart at det kan bli tøft i lengden å overleve uten f.eks. mat. Og da må man nok jobbe litt. Men, nok fornuft, for det er ikke det det skal handle om i dag.

Noe av det ekleste jeg kan tenke meg er kvelningsfornemmelser. Noen episoder i delvis sammenraste snøhuler i barndommen, har sørget for det. Bittelitt klaustrofobi fikk jeg vel også. Og så var det den natta jeg våkna av svært dempet, men vedvarende skriking. (Jeg våkner lett av lyder, noe katta benytter seg av når den må ut midt på natta.) Julianne var bare noen måneder gammel og lå i egen seng på eget rom.
Da jeg kom inn på rommet var det helt stille. Det viste seg at hun hadde fått teppet sitt over hodet og ikke klarte å få det vekk igjen. Da pappa tok teppet vekk hørte han et stort sukk. Som om det var vakuum der under. Jeg har aldri vært så lettet og samtidig livredd. Jeg plukket henne opp og da hun skrek igjen, gråt jeg av lettelse og bar henne inn til oss. Der ble hun noen måneder til. For sikkerhetsskyld. Man tuller ikke med luft! Må vel legge til at fødselen hennes tok lang tid og at hun måtte få tilført rent oksygen rett etter. Ikke rart mine verste mareritt handler om luftmangel.

Nok av både luft og kjærlighet…og pinnekjøtt

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Når det gjelder kjærlighet har jeg ikke opplevd noen egentlig mangel på slikt. Et meget ønsket barn var jeg dit jeg kom. Jeg antar man også lærer kjærlighet som lite barn. Det å kjenne seg så elsket som jeg fikk oppleve, gjør dessverre ikke alle. Selv om det tok sin tid å få en kjæreste, hadde man alltid familien og venner. Likevel fikk man smake litt på svartsynet og følelsesløsheten som følger med ensomhet på en liten hybel i den store byen. Men, det finnes alltid mennesker som er ensomme. Som ikke har noen. Verken noen som er glade i dem eller som de er glade i. Jeg tror det er veldig vanskelig å leve slik. Ja, kanskje egentlig umulig. En naturlig reaksjon vil da være å oppsøke et fellesskap, men ikke alle gjør det.
Uansett årsak, tror jeg ingen egentlig ønsker et annet menneske en slik skjebne. Ensomhet dreper. Mennesker trenger en flokk. I hvert fall en liten en. Noen av de verste forbrytelsene man har sett har hatt sitt utspring i mangel på kjærlighet eller mangel på kjærlighetsevne/empati. Det er jo kjærlighet som bringer oss til verden. Så da sliter jeg med å kjøpe argumentene til «hjelp til å avslutte livet»-grupper. Selv en av de bøkene som har blitt sitert i de fleste krigene (for eksempel den Norge hjelper til med å holde igang i Afghanistan), har et kjærlighetsbudskap. Elsk din neste som deg selv.

Ja, livet hadde vel ikke vært mulig å leve uten luft og kjærlighet. Og på mange måter er vel det de to viktigste forutsetningene for livet på jorden. Alt annet kan en klare seg uten. I hvert fall noen dager. Så nei, man kan ikke leve kun av luft og kjærlighet. Men, prøv å leve kun av rikdom, status, makt og andres beundring i noen år og jeg kan garantere et kort liv.
Derfor, bruk det nye året til å gi av deg selv i stedet for å kreve av alle andre. Eller som kreftsyke Per Fugelli sa: Ikke vær et 1-tall i verden. Ta vare på flokken din!

Dnort