Utveksling av kultur over grensene i nordområdene er ofte en kald og hustrig affære. Da gjelder det å ikke ha dårlige klær…
Isballerinaene fra Russland gjorde inntrykk på husets yngste. “Æ vil også danse på isen,” kom det fra henne, et stykke ut i forestillingen. “Dem må trene en masse” måtte faren minne om. “Det visst ingen her i Kirkenes som driv på med isdans” reflekterte hun. “Nei, det e nok mye late unga i Norge” svarte faren halvhøgt, litt for seg selv…
Selv om det var iskaldt og de sikkert måtte bruke 10 par longs, var de kjempeflinke. Og ingen av dem falt en eneste gang! Barents Sport Spektakel fortsatte med ishockey for smågutter. Der var de norske også med. Men, kulda kombinert med vind, gjorde at vi måtte videre og inn på kafe for å varme oss. Vår ballerina insisterte dagen etter på en tur på isen. Da var det faren som var i litt dårlig form og lat. Han ble hjemme.
Sparken brukes flittig. Sparkeføre er det så som så med. Så snart det blir forhold for fart, kommer det en kar fra kommunen og ødelegger all moroa. Da skal de strøes etter alle kunstens regler. Så det gnistrer godt under meiene nedover bakkene. De manglende tennene på passasjeren skyldes ikke krasjlandinger med spark. Er man syv år er tannfelling noe man må ta med godt humør. Det og isende kulde.
Nei, for verken ballerinaer eller sparkeister kan være redd for kulde. Å stå han av, er tross alt en øvelse vi i nordområdene har perfeksjonert. Hadde det bare ikke vært så forbannet varmt og koselig innendørs…
Dnort