Uvaska hedning, kaller fruen meg av og til. Jeg er vel ikke verdens mest religiøse mann. Tenker nok for mye alternativt til å fortape meg i bare en religion. Og søndag er jo hviledag, så da skal man vel sove lenge og ikke løpe i kirka?
Menigheten i Sør-Varanger hadde bestemt seg for å holde gudstjenesten under åpen himmel. Så da kunne man jo ikke skylde på kirkeskrekk eller klaustrofobi. Nærmere deg min gud. Dette skulle skje i Neiden. Nærmere Finland. Så vi (fruen) meldte oss på. At presten er en kul kis som holder med riktig fotballag (Liverpool) hjalp litt på motivasjonen. Øystein og jeg deler i hvert fall en “religion”.
Alle som ville være med kunne få sitte på menighetsbussen. Vi kom fram litt før tida og satt og lurte på om kanskje det hele var avlyst. Ingen andre satt og ventet. Men, bussen kom den. Bare litt forsinka. Da Julianne fikk se hvem sjåføren var kom det fra henne: “Men, det e jo presten!” Joda, Øystein har tydeligvis sertifikat for liten lastebil. Med en ekstra som ble tatt på litt senere, var vi fire som var med på bussen. En minibuss med mini-menighet.
Heldigvis viste det seg at det kom flere til denne litt sene påskegudstjenesten. De hadde bare valgt å kjøre dit i egen bil. Sangkoret Fossekallen fra Neiden sto for det meste av sangen og vi satt komfortabelt inne i Gapahuken ved Stormælen Folkesti. Jeg liker jo også å synge så salmesynginga gikk greit. Selv om den eneste påskesangen jeg kan “Påskemorgen slukker sorgen” ikke sto på reportoaret denne dagen.
Etterpå kunne man slukke tørsten med nytrukket bålkaffe. Kaffekjelen tok presten og svingte over hodet, for det hadde han sett at man gjør for at den skal trekke fortere. Det var sånn passe vellykka. Men, kaffe og til og med grilla pølser, ble det. Og da sola endelig trengte gjennom skyene, kunne man kanskje begynne å kjenne seg en smule salig. Ungene som var med, fant hverandre etter hvert og lekte sisten. Og akkurat da de hadde det som morsomst var det noen voksne som bare måtte hjem. Noen som kjenner seg igjen?
Men, menighetsbussen skulle ikke rett hjem. Den uvaska hedningen slo frampå til sjelesørgeren om vi, når vi først var så nært, ikke skulle ta en svipptur over grensa. På andre siden holder de ikke hviledagen fullt så hellig. Og argumentet om at Guds veier er uransakelige, falt i vigsla jord… Så da fikk man sannelig en aldri så liten harrytur på kjøpet. Salige er de som tørster hvisket jeg til fruen. Men, neida, denne gangen ble det ikke handlet drikkevarer…
Uansett, alle var enige om at det hadde vært en velsignet tur!
Dnort
Amen!
Som amen i kjerka. Bare utafor…
Æ har mine ord i behold..!
fruen: Har blitt så mange ord. Hvem av dem..?