Har jeg noen gang fortalt om originalen fra bygda jeg kommer fra? Originaler er jo sånt man ikke har lenger. Alle har blitt så like og ingen tør stikke seg ordentlig ut.
Han jeg tenker på var virkelig en sertifisert original. God konkurranse om tittelen hadde han også. Så det er ikke en tittel han fikk gratis. Det krever mye stahet og ikke minst god fantasi for å kapre en slik tittel. Navnet kan jeg nok ikke bruke, av hensyn til de etterlatte, men han fikk til alt overmål virke som lærer i noen år. Det var vel grunnen til at han kom til bygda. Jeg hadde den tvilsomme æren av å ha han som lærer i ett år. Har aldri lært så lite på så lang tid. Han hadde helt egen ideer om pedagogikk. Og de handlet veldig lite om å lære noe som sto i pensum. Men, jeg ble i hvert fall bedre kjent med han.
Aller først må jeg nok fortelle litt om en del av de andre karakterene i bygda. Bare så bygdeoriginalens bragder kan stilles i litt relieff. Fra venstre mot høyre: Han som i alle år bodde sammen med søstra si. Skrev lange følelsesladde dikt og var alt for god til å danse. Han som hadde verdens dypeste stemme og elsket å skremme vannet av oss ungene med sagn om draugen og andre skumle skapninger. Hun som ikke bare trodde på huldra, men også kunne peke ut hvor hun hadde sett de underjordiske. Og så hun som var så glad i mat at det på et julebord ble observert at hun fyllte veska si med ribbe, surkål, poteter OG saus. Jeg kunne tatt med flere. De som ble syk på sinnet eller de som hadde et eller flere handikap som gjorde dem usedvanlige nok. Det er som en skjønner nok av karaktere å ta av.
Originaler kan de likevel ikke karakteriseres som. De hadde alle en skjebne som tildels lot seg forklare. Og det oppførte seg som de gjorde av stort sett, gode grunner. Vår mann hadde en litt annen bakgrunn og var bare så annerledes at det bare kan forklares med originalitet. Faren min kjente han godt. På landhandelen som min far drev, kunne bygdas original sitte timesvis og snakke om alle de fantastiske ideene han hadde. Fader’n svarte gjerne litt fraværende ja og nei, mens utførlige planer om skiheis opp på et lite besøkt lokalt fjell eller en rorbulandsby midt i bygda, ble framlagt. Ikke akkurat crazy-talk, men planene var sjelden gjennomførbare av helt opplagte grunner. Kjøpmannen kunne godt ta en lengre tur på lageret og komme tilbake å få med seg slutten på historien. Vår original brydde seg ikke så mye om å ha publikum var tilstede hele tiden.
Hva mer? Jo, min far brydde seg lite om taushetsplikt, så han kunne fortelle om innkjøp av potetgull som ble kokt til middagen i mangel av potet og andre kulinariske eksperimenter. Hver 17. mai sto vår mann på trappa si og spilte passe surt på trompet når 17. mai toget ruslet forbi. Og en av disse 17. maiene tok han med seg en smalfilmframviser med stumfilm fra tiden på lærerhøyskolen. Interessant nok, helt til hant fant ut at han skulle spille av det hele baklengs. Vi snakker om minst en halv time med ukjente mennesker som går, løper og hopper baklengs. Og så var det den gangen, litt senere, da han ble observert på trappa mens han tok full kroppsvask med vann fra en pølseboks. Hygiene hadde han også originale ideer på. Dette var nok mot slutten av livet for vår ridder rar. For ikke så mange år etter ble han innlagt på sykehjem og det ble fortalt at han døde meget kort tid etterpå. Grunnen var at han ble vasket. Hele mannen gikk egentlig i oppløsning. Et trist sorti på et ellers originalt liv.
Jeg har alltid likt de som er litt annerledes. De som er seg selv litt mer enn godt er. Å oppføre seg uten filter er sjelden vare i disse dager. I hvert fall om man klarer å gjøre det i beste mening. Fordi man mener det er sånn alle andre burde være.
Dnort
Ja, det er godt at det finnes noen originaler – ikke bare kopier. Kjente vel noen av de du beskriver.
AnneV: Ja, vi starta engelsktiman på Hansnes med handicap, etter det året med null engelsk.