Mye e skrevet om det å stå opp mot overmakta. Om å si fra og engasjere sæ. Men, ka gjør du sjøl når ingen andre gjør nokka?
Som medlem av en fagorganisasjon og en ivrig samfunnskritiker, har æ lenge brukt en god del tid på å engasjere mæ. Daglig i jobb/fagforenings-sammenheng og ellers på facebook og andre sosiale media. Men, det e jo ikke nok. Langt ifra. E saken alvorlig nok, må man gjøre mer. Dessverre blir det oftest til at man håpe noen andre gjør det. Derfor vil æ gjerne fortelle om en gang æ bare sa fra. Sånn helt uoppfordra.
Magnus med sin Ida Emilie som jobber sammen for en sak dem tror på.
(Fra Velferdskonferansen 2014)
Å være forelder e en flott, men vanskelig oppgave. Og det e nokka man må takle mye mer på sparket enn det aller meste anna. Så når skolen dattera mi går på, krevde at foreldran involverte sæ mer i leksan demmes, stilte æ selvfølgelig opp. Her skulle det sikres at ungan fikk den hjelpa dem treng. Man vil jo selvfølgelig bidra så godt man kan. Problemet viste sæ å være at måten det skjedde på, ikke va særlig gjennomtenkt.
“Pappa, æ har jo gjort leksan mine!” Ho sto der med tåra i øyan. Ho va sint og æ va sint. Det va lite av det vi hadde sagt som kunne ha blitt etterfulgt av hjertesymbola og smilefjes…
Æ hadde bare prøvd å få ho på åtte til å gi mæ et aldri så lite bevis på at ho hadde forstått det ho hadde lest. Historia ho nettopp hadde lest va så banal at det gjorde vondt, bare å spørre. Dattera mi kan lese. Æ vet jo det. Men, som forelder hadde skolen min forplikta mæ til å undersøke måloppnåelsen i fagan det va lekser i. Kan eller kan ikke. Det va da æ bestemte mæ. Nok e nok…
Da ho hadde lagte sæ etter å ha fått flere nattaklemma enn vanlig, satt æ mæ ned og skreiv en e-post. Det ble en lang og temmelig følelseslada redegjørelse, med mange utropstegn i. Den va stila til skolen hennes. Heldigvis hadde æ vett nok til å sende den til mæ sjøl, på jobb. Dagen etter leste jobb-Dnort gjennom e-posten fra den frustrerte pappaen. Og han redigerte med hard hånd og tok vekk alle uttropstegnan.Og så sendte han e-posten til læreren hennes.
Æ fikk aldri nokka svar. Æ hørte heller aldri at FAU (Foreldrenes Arbeidsutvalg) tok opp saken. Den helt opplagte innføringa av en mistillitskultur mellom foreldre og egne barn burde jo vært påtalt. Men, det forble tyst. Det skjedde nokka likavel. I høst da ho som no hadde rukket å bli ni begynte i fjerde klasse, va måloppnåelsekontrollen borte. Den skulle heller gjøres som en stikkontroll av læreran. Og det e jo uansett dem som e fagpersona. Det e dem som e satt til å sørge for at ungan vårres lære å lese og skrive. Og som rapportere tilbake til oss kordan det går.
Så ka har det her å si for dæ? Da må æ nesten spørre: Har din sjef tillit til at du gjør jobben din? I så fall e du heldig. For dagens ledelseskultur e prega av en stor grad av mistillit til egne ansatte. Akkurat som forholdet mellom pappa og datter i eksemplet over. Og det e mistillit til motivan vår for å stille på jobb. Til og med til korfor man engasjere sæ i saker som angår jobben. Æ kunne lagt ut i det lange og det breie om målemani og kontrollhysteri. Om NPM og OHI. Men, det bør egentlig være godt kjent ka som skjer i arbeidslivet i dag. Som voksen kan æ nesten ikke reagere med tåra. Men, til tider e det jaggu fristanes…
