I disse ebolatider e det vel kanskje på tide å skrive litt alvor. Ka som kommer etterpå, har beskjeftiga oss menneska siden tidenes morgen. Og mange religiona har færdige svar…
Men, det er nokken spørsmål sjøl ikkje de mest reliøse kan svare tilnærma truverdig på. Æ har jo vokst opp på 70-tallet da Norge vel va det man kan kalle et kristent land. Vi sang salma på skolen, ba bordbønn og gikk på søndagsskolen. Og “i de dager” trudde man no like mye på himmeln som på hælvete. Og va man snill nok, på rett måte sælfølgelig, kunne man ende opp i himmeln. Der fikk man treffe igjen dem som hadde vandra heden* før man sjøl. Alle (stortsett) blei gjenforena i himmeln, før eller seinare.
For de stakkars forvirra sjælan som i dag raljere over musliman sin absolutte og strenge tru. Vi va ikkje så mye bedre/værre på 70-tallet. Enda godt ut på 80-tallet va gudstrua tæmmelig bokstavelig hos de aller fleste. Trur du mæ ikkje, kan du bare sjekke ut låta under som er fra ei plate som over 50 000 nordmenn kjøpte i 1984. Og det e altså ikkje meir enn akkurat 30 år sida han Håkon Banken stilte følganes spørsmål, på vegne av fleire: Kan jeg ta med meg hunden inn i himmelen?
Jeg husker både låta og tiden. Det var på et vis ikke noe spørsmål, på godt og på vondt. Takk for påminnelsen.
Jakob: Æ kommer jo fra ei lita bygd. Det va kanskje litt midre religion i byan tidligere. Men, der har jo mange innvandrera bidratt med mer, etter hvert…