Den søte juletid e like om hjørnet. Og for noen få daga sia gikk de siste julekortan avgårde.
I år va de fleste julekortan hjemmelaga. Det å lage julekort e jo en fin ting å gjøre når frosten klore sæ fast i husnovva og snyen lage ekstra fartdumpa veian. Og mens vedovnen mates med halvtørr bjørk, kan man jo fordype sæ i tegning, form og farge. Samt få i sæ ymse kjemikalia. No e ikke æ den som får sånt i gang. Men, når æ til slutt ga etter og ble med, va det ikke fritt for at skapertrangen og kreativiteten tok overhånd. Og plutselig hadde man fått helt bestemte meninga om designet av nokka så ubetydelig som et julekort.
De klassiske julekortan e jo stappfull av rustikk bonderomantikk. Rødmussa nissa, hesta med overlessa slede, nedsnødde tømmerkoie og fargesprakende dompappa, dominere de tynne papparkan som kommer mer eller mindre uventa fra nært og fjernt. Gjerne malt av folk som mangle både hender og føtter. Men, fin e dem. Selv de som Blindeforbundet selger, e flott å se på. Og noen e jo rett og slett et fint fotografi sånn som bildet under. Det e tatt fra Reinøya og vise Karlsøya (som har gitt navn til hjemkommunen min) under en blodig måne.
No e det jo fint å få et julekort kor det står nokka på. I tillegg til den påtrykte teksten, altså. Har du ikke tid til å tilføye en kort (eller lang) personlig tekst, synes æ du bare skal la være å sende kortet. Om det eneste du huske e det som står i adresseboka, e sjansen stor for at dem som mottar kortet kommer til å slite med å huske kem du e. I flere år har æ skrevve julebrev. Men, det ble i år erstatta av julekort. Litt fordi det ble knapt med tid. Men, også fordi et julekort kanskje blir mer personlig. I disse facebook-tider, blir fort et julekort svært gammeldags. Men, altså for mæ, mer personlig.
Så til slutt, med bildet fra julemarkedet på Youngstorvet som va prega av mer amerikanske tradisjona, ønske æ alle lesere av bloggen ei god og fredfylt jul!
Dnort
