Erstatning

Categories Diverse

I en artikkel i Finnmarken sto det en sak for noen dager siden om en søskenflokk på 10 som alle har krevd erstatning av kommunen for omsorgssvikt og en ødelagt barndom. Barnevernet skal visstnok ikke ha grepet inn da de skulle, spesielt for en 40 årig kvinne som ble misbrukt av stefaren. Dette skal da gjøres godt igjen med penger…

Saken er alvorlig nok den. Det offentlige har plikt å følge opp og ta vare på de sine borgere. Særlig de minste. Når det offentlige svikter kan det ha alvorlige og dyptgripende konsekvenser for den som ikke får hjelp. Hvorfor ”sliter” jeg likevel litt når man krever erstatning for mangel på dette?
Her i Finnmark har det vært mange saker som handler om erstatning for et eller annet. Ofte har det handlet om noen med samisk bakgrunn om har søkt om erstatning. Man fleiper gjerne litt med dette stadige snakket om ”ærstatning”. Ordet er nærmest blitt synonymt med kravmentalitet og syting. Jeg har en teori om det og alle de som har krevd erstatnig for noe er sikkert uenig. Så si meg gjerne imot.

Min teori:
Å få erstattet noe er en grei sak når man kan bevise at man har mistet noe som en eide og ikke ville mistet ellers. Spørsmålet er likevel om man har noe som kan settes en pris på. Og om penger fra det offentlige på noe vis kan erstatte dette. 
Eksempelvis kan det hende at lynet slår ned i utedoen din og sprenger hele skiten i lufta. Doen kan du da få erstattet om du har forsikret den. Men, har du gjømt en million i papirpenger der som ingen skulle vite om, kan du bare glømme de pengene. Her blir bevisets stilling helt avgjørende. Og du kan bare få erstattet en brøkdel av det du egentlig mistet.
Et annet mer konkret eksempel er Pete Best som var med i The Beatles før han ble sparket fordi produsenten ikke likte måten han spilte trommer på. Han gikk dermed glipp av en astronomisk framtidig inntekt som medlem av verdens mestselgende popgruppe gjennom tidene. Eller gjorde han det? Har han krav om erstatning pga. dette? Han var jo flink nok på trommene og ble visstnok egentlig sparket fordi han var for populær hos damene. I ettertid har han ikke fått annet en litt heder og oppmerksomhet. Ikke tror jeg han har søkt om erstatning heller. I hvert fall har han ikke fått det. Og grunnen er vel ganske innlysende. Ingen kan med sikkerhet hevde at han ville blitt søkkrik om han hadde vært med videre. Det kan til og med hende at The Beatles aldri ville blitt så store med han bak trommene. Skjebnen ER lunefull…

Erstattelighet
Og det er her jeg sliter med argumentasjonen til de som mener at de har krav på store pengebeløp pga. ting som har skjedd med dem, for eksempel i barndommen. For det første vet man jo at penger ikke kan erstatte noe uerstattelig. Da jeg fikk livsforsikringspremien etter min fars død ble jeg nesten litt fornærmet. Skulle jeg belønnes for at faren min var død? Hva skulle disse pengene erstatte? Kunne jeg kjøpe meg en ny far?
For det andre er jo skaden skjedd og kan ikke opprettes på noe slags vis. En ulykkelig barndom kan bare bedres der og da. Alt som skjer etterpå er skadebegrensning og reparasjon av et nedbrutt og mishandlet sinn. Og den behandlingen må man selv sørge for. Det vet jeg av egen erfaring.
For det tredje kan man ikke sette en pris på noe så uhåndgripelig som ”et liv”. Uansett hva som skjer i og med dette livet, er man prisgitt skjebnen. Hvem vet hvordan det hadde gått med meg om jeg ikke hadde blitt adoptert av så gode og motiverte foreldre som jeg har hatt.

Skolen under krigen
De som vokste opp under krigen manglet mye. Blant annet var skolegangen ganske så mangelfull. For enkelte manglet den helt. Nå, i godt voksen alder er det flere av disse som søker erstatning for tapt skolegang. Norge var okkupert av en fremmed makt i 5 år og styrt av en som gjorde sitt etternavn internasjonalt synonymt med "foræder". Likevel søker man den norske stat om erstatning. Hvem i Norge var det egentlig som ikke gjorde jobben sin under krigen? Lærere som satt i konsentrasjonsleir fordi de nektet å følge en læreplan med klare nazistiske idealer. Eller de som gjorde det og oppdro en generasjon med en overdreven fremmedfrykt?

Skjebnens spill
I det hele tatt mener jeg det er umulig å verdifastsette det som skjer med et menneske. Uansett hvilket forhold man har til dette med skjebne, kan vel ingen nekte for at det ikke finnes noen garantier for hva som kommer til å skje om man går inn og forandrer på en av faktorene i noens liv. I tilfellet med barnevernet som ikke har gjort noe for søskenflokken jeg nevnte i innledningen, er det ikke sikkert at barnevernets inngripen ville være noen garanti for en trygg oppvekst. Overgrep og mishandling kan skje hvor som helst. Også i fosterhjem. Man kan ha verdens beste intensjoner med en offentlig inngripen og likevel påføre mennesker uopprettelig skade.
Kan man i det hele tatt erstatte tap av barndom, lærdom, illusjoner og positive erfaringer? Mitt svar er et klart nei. Får man en pengesum som skal kompensere for dette i ettertid, har de ingen hensikt så lenge de ikke kan rette opp det som gikk galt. I enkelte tilfeller er psykologhjelp eller etterutdanning en mulighet. Men, pensjonister trenger ikke utdanning og muligheten til en lykkelig barndom har man bare en gang.

Krigserstatning
Man er faktisk prisgitt sine omgivelser og sine medmennesker. Vår lille Julianne er i lang tid framover avhengig av at vi både vil og kan være gode foreldre. Samt de muligheter som finnes i Sør-Varanger kommune. Så langt jeg kan se ligger alt til rette for gode oppvekstvilkår. Hun er født inn i velstand og fredelige omgivelser. Jeg vokste opp med voksne som til stadighet henviste til krigen og hvor heldige vi var som hadde det så godt som vi hadde det. Om jeg skulle søke om erstatning for noe, må det bli det at jeg mangler noe å snakke om når jeg blir gammel. Dagens gamle har i hvert fall krigen å snakke om…

Dnort

2 kommentarer

2 thoughts on “Erstatning

  1. Artig at du skriver om “ærstatning”, jeg skrev et innlegg for et par dager siden om erstatningskravet til samene angående Melkøya…

    Enig med deg i at det bare er “konkrete” tap som kan erstattes. Ellers synes jeg det bør hete f.eks. “kompensasjon” for en tapt barndom, eventuelt erstatning av utgifter til behandling eller annet. Om den enkelte har krav på det, er jo en helt annen diskusjon.

  2. Om det er kompensasjon eller erstatning man kaller det, er det likevel hensikten med utbetalingen som blir viktig.
    “Hva tjener det den enkelte og samfunnet forøvrig, at disse pengene tildeles denne enkeltpersonen?”
    Navnet blir dermed ikke så viktig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *