Memer – med mere…

Først en liten begrepsavklaring. Alle vet vel hva et gen er? Man arver visse fysiske forutsetninger fra sine foreldre (og besteforeldre). Men, man kan også ”arve” memer. Et meme er noe  bl.a. har med adferd, språk og tenkemåte å gjøre. Kort sagt, alt som er spesielt for en person og som ikke har noe med gener å gjøre. Om moren din ofte slår din far mens hun banner på finsk og du gjør det samme, er dette så sært at vi mest sannsynlig snakker om memer som er ”arvet” eller overført til neste generasjon.

Hva er det så med meg som kan bli stående igjen eller bli husket? Vel, akkurat det er jeg litt usikker på. Jeg har jo både sagt og gjort mye rart. Spørsmålet er vel om noen virkelig har fått det med seg. Kanskje andre bør si noe om det. Det jeg kan si noe om er f.eks. alle de memene jeg har ført videre fra mine foreldre. Mine foreldre er nemlig ikke så A4 at det gjør noe…

Nesten daglig tar jeg meg selv i å sitere min avdøde far. Han var litt av en ordkunstner. Ikke bare var han full av ordspråk og gamle uttrykk. Han lagde også nye. Manglet han ord lagde han bare nye. Han ble aldri diagnostisert som ordblind, men jeg er temmelig sikker på at han må ha utviklet evnen til å være kreativ med språket pga. de problemene med skrevne ord jeg med selvsyn kunne konstatere at han hadde. Når vi løste kryssord sammen måtte jeg som oftest stave lange ord for ham.

Siden ordblindhet ”ikke fantes” i gamle dager, var det nok flere enn min far som ble nødt til å finne kreative løsninger på sine problem på egenhånd. Min far brukte dette også i muntlig sammenheng. Han var en mester i å ”høre feil”. Sa man ett ord som lignet litt på et annet og som ga det man sa en helt annen betydning, kan du banne på at det var dette han ”hørte”. Et helt tilfeldig eksempel: En gang jeg sto og vasket fjeset ropte jeg plutselig: ”Au, æ fikk såpe i øye!” Da kom det inne fra stua der far satt: ”Har du vært og hoppa i høye?! Ja, må du bare slå dæ!” Ellers var det mye ”koffert” kommentarer å høre fra han.

Interessen for språk og det å skrive har jeg både fra far og mor. Min mor har ofte vist seg å være en kløpper på å skrive fortellinger. Hun kan være slagferdig også muntlig. Men, det er når hun skal skrive at det virkelig kan ta av. Hun har alltid skrevet brev til sine søstere og det brukte å være stas å få høre når hun leste opp brev hun fikk tilbake. For de som ikke skjønner hva et brev er, kan det sammenlignes med en uhyre lang SMS som er skrevet med hele ord og uten noen rettefunksjon. Mors brev var skrevet for hånd. Det vil si at man tar en kulepenn eller en blyant og skriver bokstaver og ord ned på et stykke papir. Tungvint? Ja, om man er født med bare tomler på hendene så…

Det siste var eksempel på en type humor som min far gjerne benyttet seg av. Overtydelighet kan være morsomt. Det hendte han brukte det litt for mye og sånt kan gå ut over selvtilliten til den som til stadighet får ting ”inn med teskje”. Eller ”inn med gravemaskin” som jeg har begynt å si i det siste. Jeg prøver å ikke bruke humor for ofte, selv om jeg kan se det humoristiske i hva det skal være. Humor er et tveegget sverd som må brukes med varsomhet. Noen mester på slik sverdkunst blir man aldri. Man kan bare prøve sitt beste.

Man kan altså ende opp med å bli ganske lik sine foreldre på enkelte områder. Kreativ språkbruk og interesse for å skrive, er to ting jeg ganske sikkert kan ”skylde” på mine foreldre for. På skolen var ikke dette noe som ble applaudert akkurat. Rettskrivningsregler er til for å følges! Ikke det at skolen var så ensidig negativ i så måte. Man lærer jo både språk og skriveteknikker på skolen. Om man gidder følge med da…  

Mine foreldre var også temmelig gammeldags av seg. Etikk, moral og hva man gjør og ikke gjør var noe de la mer vekt på enn andre foreldre. Det hendte noen ganger at mor spurte meg om jeg syntes de var strenge. Jeg vet ikke helt hvorfor. Uansett hva man svarte var løpet likevel kjørt. Om jeg da var enig eller ikke i de verdier og normer de hadde, har jeg nok tatt med meg en god del av dette videre. En del tanker om hvordan ting bør være har jo jeg selv kokt i hop. Samtidig blir man jo påvirket av andre folk man har møtt og deres holdninger. Ofte kan jeg derfor bli både moralsk indignert OG trekke på skuldrene samtidig.

Så da står man med ett bein i fortiden og ett i framtiden med gamle og nye memer som ballast. Og dette arvegodset føres også videre av nye generasjoner. Så får man håpe at det er det beste fra begge delene som blir husket.

Dnort