Jeg har alltid vært glad i barn. Litt skeptisk kanskje til de aller minste som har en tendens til å lage mest lyd og lukt. Men, etter å ha blitt pappa er ikke det så farlig legre. Og så er jeg blitt ganske så "soft". Barn som lider har begynt å gjøre et mye større inntrykk på meg enn før.
Heldigvis opplever jeg bare smil og glede her i hjemmet. Vi er friske og glade i hverandre. Nylig hadde vi besøk av to andre småtasser om også stortrivdes. Julianne er helt med når det er andre barn til stede. Hun søker kontakt og blir ekstra "pratsom" når det er noen på egen størrelse i nærheten. De tre var bare så søte at de må med her.
Thea, Julianne og Emil
Som vanlig blir Julianne ganske så perpleks av det skarpe lyset fra blitzen. Men, er de ikke søøøøøøøte? Herregud, blir jeg softere nå så kan man strikke bind av meg…
Kjæledyr kan være bra å ha i hus. De fører mye godt med seg. Både psykisk og fysisk kan det være bra for deg å ha kjæledyr. Det gjelder bare å finne rett dyr….og ikke være allergisk mot det.
Jeg vokste opp på en gård der vi hadde sauer. Innimellom hadde vi en kalv, gjess og høns. Det var nok dyr mente mine foreldre, så jeg trengte ikke noe kjæledyr. Men, etter å ha mast i flere år fikk jeg lov til å ha en katt. Den fikk etter hvert kreft og måtte skytes. Onkelen min gjorde det. Jeg så bare at han kom gående med ett gevær en dag og skjøt Kicken (katta hette det). Enda mer traumatisk var det da vi skulle slakte gjessene. De hadde også blitt litt kjæledyr etter hvert. Etter at hodet var kappet av, svirret halsene rundt og sprutet blod over alt. Husker jeg løp gråtende bak fjøset og gjømte meg til det hele var over.
Men mest var det jo kos med kjæledyrene. Jeg hadde min egen sau som jeg som liten gikk og holdt i halen (spelen heter det egentlig) og stakk fingrene inn i ørene på. Brunette var veldig tålmodig med meg og jeg kunne visstnok drive på i timesvis å forfølge henne og resten av sauene. Jeg var blitt tenåring da pappa endelig bestemte seg for at nå var det nok, og fikk henne slaktet. Han fikk noen andre til å gjøre det. Klarte det ikke selv. Å la husdyrene bli kjæledyr er nok ikke så lurt. Det var sikkert av egne smertelige erfaringer med dyr som måtte tas livet av, at jeg lenge ble nektet å ha kjæledyr.
Heldigvis har jeg aldri vært allergisk mot noe. Ikke kjenner jeg til at noen av de jeg vokste opp sammen med, var allergiske mot noen dyr. Det har nok noe med at man fra første dag ble utsatt for alle slags dyr og derfor bare hadde med å tåle dem. Likevel har jeg aldri vært særlig glad i hunder. Det er vel noe med at de på mange måter fortsatt er rovdyr og at en stor nok hund kan drepe deg med ett bitt. Katter derimot er så små at det de måtte finne på å gjøre ikke skremmer meg så mye. Derfor er katten Kelvin som regjerer i vårt hus. Det vil si; han gjorde det inntil nå nylig.
Den lille frøkna vår har vist stor entusiasme for denne hårete skapningen (katta altså) som med jevne mellomrom vandrer inn og ut gjennom verandadøra. Kelvin ser visst helst at hun holder seg lengst mulig unna og jeg kan skjønne han. Julianne kan være noe brå i sine bevegelser. Jeg har derfor prøvd en sakte tilvenning. Julianne har fått klappe Kelvin litt og ellers observere han på avstand. I forhold til allergier har vi så langt ikke oppdaget noe. Vi har heller ikke tatt noen spesielle hensyn. (”Begynne du å bæs med ongan, så blir dæm bæsat.” – Sitat fra min mor.)
Det har vært nok av advarsler om at katter er allergifremkallende og at de ellers er farlige for små barn. Det som er bra med katter og Kelvin spesielt, er at han så langt han kan, unngår mye kontakt. En hund derimot ville søkt kontakt og kunne i verste fall ende opp med å glefse i seg vår lille godklump. Så da får Julianne krabbe etter og Kelvin flykte fra rom til rom, inntil han innfinner seg i sin skjebne som klæledyr.
Det ser altså ut til at vi kan fortsette å ha en katt som kjæledyr. Får bare håpe at vi unngår en opprivende død. Kjæledyr dør jo fortere enn vi mennesker. Og så håper jeg at våre gode gener og gode forsetter fører til at Julianne aldri blir allergisk. Det eneste jeg er allergisk mot er alkohol. Men allergien slår aldri ut før dagen derpå og går ganske fort over…
Det er ikke alltid så greit å skulle være tilgjenglig hele tiden. Inntil for noen få år siden var dette heller ikke noe som ble forventet av alle. Men, så ble mobiltelefonen et ”must”. Noe alle forventes å ha.
La oss ta dette fra begynnelsen. For egen del vokste jeg opp på en plass der vi hadde en menneskelig betjent telefonsentralet godt stykke ut på 80-tallet. Dvs. at man måtte via et hus i bygda der ho Elsa eller han Agnar svarte og så satte over telefonen. Vårt hus hadde telefonnummer 1. Husker jeg var litt stolt av akkurat det. Den moderne tid kom også til Nordeidet. Nesten ti år etter at vi hadde fått vei (se egen sak) ble det altså slutt på at bare familien Sørensen kunne overvåke hvem som ringte til hvem på Nordeidet. Nå ble alle samtaler viderekoplet og registrert i en liten boks i en liten stasjon utenfor bygda.
Mobiltelefonen hadde da allerede kommet til enkelte utvalgte i de mindre grisgrente strøk av Norge. Det var stort sett bare handelsreisende og leger med god fysikk som hadde disse. Apparatene var kjempetunge. Batteriene som drev innretningen ble båret i en egen veske, men så vidt jeg vet var de strålefrie. Brokk var en mer vanlig senskade enn mulig ørekreft. For at flere skulle kunne benytte seg av denne fantastiske oppfinnelsen ble lettere modeller (for skuldersvake leger og handelsreisende) utviklet. Vi andre moret oss heller med walkie talkier. Mye moro for hele familien der. Man følte seg litt voksnere når man kunne avslutte en setning med ”OVER”.
For å få mobiltelefonene ekstra små ble man etter hvert nødt til å installere batterier i mobiltelefonene som brukte strålefarlig materiale. Det er fortsatt slike batterier som brukes. Dagens mobiler er i tillegg så bittesmå at folk med grove arbeidshender har problemer med å operere disse. I dag er det heller sjelden at folk har arbeidshender… Monopolet til Telenor (det kaltes bare televerket i gamle dager) ble etter hvert opphevet. Visstnok fordi en da ville få konkurranse og lavere pris på samtalene. Det som har vist seg i ettertid er at de faste avgiftene i mange tilfeller har økt like mye som samtaleprisen er skrudd ned. Og så har jo selskapene begynt å kjøpe hverandre opp. Men, vi har jo fått valgfrihet, så da skal man jo ikke klage.
Ja, valgfriheten gjelder jo ikke alt. Lenge valgte jeg å ikke ha mobiltelefon. Jeg syntes bare ikke at jeg trengte den nok til at det skulle være nødvendig å investere i noe som samtidig gir deg så mange problemer. Det er mange grunner til å IKKE ha mobil. Her er noen:
– Den gjør deg tilgjengelig hele tiden. Stressnivået ditt øker med antall henvendelser. Og har du den ikke med over alt, får du tyn fordi du ikke svarer. Så du må ha den med deg hele tiden.
– Du blir lett mer sosial og omgjengelig på telefon enn du er ansikt til ansikt. Alle samtalene pr. mobil avbryter andre ”ekte” samtaler som da blir stykket opp. Alle SMS’ene gjør dette problemet enda verre.
– Den er så liten at den er lett å glemme igjen. Lett å stjele. Eller havner lett i feil lomme, vaskemaskinen, do eller andre plasser den ikke skal være.
– Den er så lett å skade at du til stadighet må kjøpe en ny. Nye modeller kommer også til stadighet og utviklingen går mistenkelig sakte. Like gradvis oppdateres modellene som Sergej Bubka en gang i tiden økte verdsensrekorden i stavsprang med en centimeter hver gang…
– Strålefaren er nevnt. Vi vet ikke i dag hvilke følger lav stråling over lang tid vil ha for oss selv og vår reproduksjon. (Ha uansett ALDRI mobilen i bukselomma om du er mann.)
– Du legger spor etter deg hele tiden med en mobil. Alt du gjør og hvem du har kontakt med, blir registrert fordi du nesten hele tiden er koplet opp mot nettet.
– Mobilen er avhengig av å lades opp. Når strømmen går over en lengre periode er du ikke garantert kontakt med utenomverden slik du er med fasttelefon.
– Mange bruker lang tid på å sende meningløse SMS’er (tekstmeldinger) for å avtale å møtes. Dette i stedet for å ringe og gjøre en avtale på brøkdelen av den tiden som brukes på alle SMS’ene.
– SMS-bruken har økt så kraftig at det blir betegnet som en nasjonal krise om serverne som distribuerer disse er nede noen timer. En SMS er ikke noe mer enn en litt avansert utgave av lappene en før sendte rundt i klassen.
– De er trafikkfarlige. Ikke bare i bilen. Men, også når folk går og svimer i gata mens de deler sine samtaler om sykdom, underlivsplager og sexvaner med folk rundt seg.
Tidligere i år måtte også jeg bite i det sure eplet. I forbindelse med Juliannes fødsel fant jeg ut at jeg måtte ha en krisetelefon. Jeg har den stort sett liggende hjemme. Jeg er jo tilgjengelig på telefon ellers likevel. For min del sitter jeg ved en telefon hele dagen på jobb. Når jeg er på trening i Fjellhallen går det an å ringe vaktmesteren der. Er jeg en sjelden gang ute på byen har jo alle uteplasser telefon. Og så mange uteplasser er det likevel ikke her i Kirkenes. Skal jeg møte noen i byen sørger jeg alltid for å avtale tid og sted på forhånd. Mobiltelefon er derfor ikke nødvendig da heller.
Folk jeg kjenner har gått og ristet på hodet i mange år fordi jeg ikke hadde en mobiltelefon. Man er liksom litt dum som ikke skjønner hvor fantastisk og uunnværlig denne lille tingesten er. For egen del er det kun når jeg er ute og kjører lange turer i bil eller er langt fra folk av andre grunner, at jeg føler at mobilen er nødvendig å ha med. Mobilen min ER en krisetelefon. På mange måter slik handelsreisende og leger tidligere var avhengig av en bærbar telefon.
Det hender en sjelden gang at jeg får en SMS som må besvares eller at mobilen ligger nærmest på stuebordet når noen skal kontaktes. Prinsipper er til for å brytes, i hvert fall av og til. Likevel tror jeg at jeg har klart å begrense telefonterroren til et minimum. Foreløpig…
