Privat kommunikasjon

Før i tiden kom man seg hvor som helst i landet innen rimelig tid. Det gikk fly, båter og busser alle veier. Og veier ble vedlikeholdt, over alt i landet. Telefonforbindelse var det med hvert et lite fjordhull og man kunne ta inn alle kanalene på radio og TV (dvs. den ene, NRK) nesten hvor som helst. Og posten, den kom fram i tide. Alle former for kommunikasjon fungerte og var en selvfølge for ALLE i landet.

                       Kommunikasjon på lavt nivå

På 80-tallet gikk det ”en høyre-vind” gjennom landet. Kåre Willoch og Co. tok etter Jern-Maggie i England og skulle privatisere mest mulig. Norge skulle bli moderne og følge med i tiden. Senere har man beskyldt Norge for å være ”den siste Sovjet-stat” etter at det norske folk sa nei til EU. EU har programfestet bare denne ene typen politisk virkemiddel. Dvs. at alt SKAL privatiseres og konkurranseutsettes. Den siste høyreregjeringen vi nå har hatt (med sin egen Jern-Erna) gjorde hva de kunne for å gjøre Norge mest mulig likt den forlokkende malen til EU og opprettet i sin fornyelsesiver, et ”moderniseringsdepartement”!

Siden høyrevinden begynte å blåse har vi hatt mange ulike regjeringer. Felles for alle disse har vært at flertallet av deres representanter lengter seg syke etter å få være med i EU. ”Det er jo der beslutningene fattes!” roper de i fortvilelse. ”Skal ikke det norske folk skjønne det snart!?” Stadig nye meningsmålinger prøver å finne ut om vi snart ikke skal skifte mening. ”Er vi virkelig en samling med fjellaper med nisselua tredd ned over ørene?!?” stønnes det i stortingskorridorene. Mediene (som nå ikke lenger bare er NRK) har formidlet det videre og forsterket det: ”Ola Dunk er så skeptisk til alt nytt at vi aldri får gjort noe med dette Gokkolandet!!”

Etter å ha tenkt meg litt om og siden jeg har fulgt med fra begynnelsen av, har jeg kommet fram til et godt eksempel på hva som gjør nordmenn ikke bare skeptiske, men i manges tilfelle, redde for EU. Det som skjer med Posten og hva dette har å si for resten av kommunikasjons-Norge er et kroneksempel på hvor galt det kan gå.

Posten er vedtatt privatisert. Dette fordi andre aktører skal kunne være med og konkurrere med Posten ganske snart. Dette må gjøres fordi EØS som norske poitikere meldte oss inn i UTEN å ha noen folkeavstemning, har bestemt at vi skal følge EU i det aller meste. Som tidligere nevnt er konkurranseutsetting et viktig trylleformular der. Posten får dermed som overordnet mål å drive mest mulig lønnsomt og ordene ”profitt” og ”overskudd” går igjen når årsresultatet presenteres. Det er ikke vanskelig å drive ”lønnsomt” når man ennå er alene på markedet… Men, la oss se på hvor lønnsom denne lønnsomheten er for Norge som helhet.

Posten fant fort ut at sentralisering av tjenestene var en nødvendighet om man skulle øke lønnsomheten. En haug postkontorer ble lagt ned og sorteringen av posten ble lagt til noen få plasser i landet. Avtaler ble gjort med store brukere av posttjenester om sentral utsending av post. All denne sentraliseringen har nå begynt å gi resultater ikke bare for Posten. Her er en liten oversikt over hva det har å si for resten av Norge:

– Postens tjenester er blitt mindre tilgjengelig og mer ustabil. Det sier seg selv at en ikke kan opprettholde samme tilgjengelighet og servicenivå ved å redusere antallet ansatte og kontorer i Posten. Dette har jo også vært folk som har hatt posttjenester som eneste oppgave. Nå er det butikker og andre private bedrifter som har tatt over en del av funksjonene. Nedbemanningen har også ført til et høyt sykefravær flere steder. Du er derfor ikke garantert at posten kommer fram like raskt som før. En del tjenester får man bare utført på telefon eller internett. Ikke alle mennesker takler dette.

– Brev, pakker og aviser kommer stadig seinere fram. Et konkret eksempel. Jeg begynte å abonnere på landsdelsavisa Nordlys, men den kom konsekvent en dag for sent hit til Kirkenes som ligger en times flytur unna.

– Prisene øker stadig mer enn normal prisstigning. Portoen har de siste årene sikkert økt både tre og fire ganger mer enn normal prisstigningen ville vært. I det siste har dette også gått utover avisenes distribusjon. Se forrige punkt. Mange spår en større avisdød.

– Sentral utsending fører til at flere får beskjeder mye senere enn før. Flere offentlige organer sender brevene sine fra Oslo uansett hvor i landet de skal og uansett hvor de opprinnelig skulle vært sendt fra. En uke er ikke en unormal reisetid for et slikt sentralisert brev. Før kom de fleste av disse brevene fram dagen etter.

– Flyene går sjeldnere til mindre plasser. Flere ruter er fjernet fordi de ikke er lønnsomme nok. Postens sentraliseringer har også ført til at de bruker flyene sjeldnere. Flere flyruter med til tider lavt passasjerantall, ble holdt i gang av at Posten hadde avtaler med flyselskapene om forsendelse av post med flyene.

– Økt trafikk rundt Oslo/Gardermoen og andre store byer fører til at veiene i området må opprustes. Ikke bare Posten konsentrerer sin innsats til Oslo og større byer. Trange budsjetter har ført til at en har måttet prioritere kostbare veiutbygginger sentralt i landet. Dette har gått ut over tilbudet i resten av landet. Dette blir nok enda mer forsterket nå som også veivesenet (Mesta) er privatisert. Asfalt på veiene er ikke noen selvfølge for alle i for eksempel Nord-Norge.

– Telefonoperatørene bryr seg stadig mindre om å holde telenettet i utkantene i orden. All sentraliseringen gjør det stadig vanskeligere å bo usentralt. Når til slutt forbindelsen med utenomverdenen forsvinner helt ved at både post og telefon ikke lenger fungerer, blir det umulig å leve et tilnærmet normalt liv litt ute i periferien.

– Stadig flere må investere i dyrt utstyr som koster mye å bruke, for å ta inn TV og radio. Frislippet av markedskreftene i eteren har ikke ført til at alle har kunnet ta inn disse nye TV- og radiokanalene. De nye aktørene må bare dekke en viss prosent av Norge med sine sendinger. Dvs. at alle andre holdes utenfor om de ikke investerer i parabolantenner. Disse er dyre og fører mange ekstrakostnader med seg.

– Færre postkontor betyr færre arbeidsplasser. Flere bygder opplever fraflytting pga. postens nedskjæringer. Færre arbeidsplasser for de som har høyere utdannelse forsvinner. Ikke bare stillinger i Posten. Banker legger ned. Skolene det samme.

– Det er blitt færre fiskere og bønder i Norge. Urbaniseringen av Norge som har pågått siden seksti-tallet har ført til at det snart bare er fiskere og bønder som bor i eller nært byene som kan leve av å høste av naturen. For mange i utkanten er ”siste spikeren i kista” det at postkontoret forsvinner.

Slik kunne jeg nok fortsatt å ramse opp. Stadig flere områder av samfunnet blir preget av markedsliberalismens ensidige fokus. Hovedpoenget mitt er uansett at man bruker økonomiske virkemidler som privatisering og profittstyring på områder der det over hode ikke er forhold for det. Norge er ikke et lite flatt land der alle er naboer med alle. Hadde det vært slik, så kanskje.
Når man slipper andre aktører enn det norske folk (dvs. det offentlige) til på områder som er avgjørende for hele landet, vil alt til slutt bli veldig skjevfordelt og mulighetene til å drive landet samfunnsøkonomisk lønnsomt, forsvinner. Når det gjelder kommunikasjonsveier som for eksempel post bør det være innlysende at Norge er et land det ikke kan lønne seg å konkurranseutsette leveringen av avisa til ho Magda i Bortgjømtvika. Vi har ennå mange Magdaer her i landet. Og de bor langt fra hverandre.

Man skulle kanskje tro at den nye regjeringen som også har med seg to skikkelige distriktsparti på lasset, vil tenke mer samfunnsøkonomi. Vi får se. Det er tross alt Arbeiderpartiet som sitter med styringen. Og sist de gjorde det meldte de Norge inn i EØS da vi ikke ville melde oss inn i EU!

Dnort