Å stå opp om morgenen kan for noen fortone seg som en nesten uoverstigelig oppgave. Ja, enkelte kjører faktisk til jobben i halvsøvne. Avisa VG hadde i dag en sak om norske bilister som sovner i bilen. Også på vei til jobb. (link)
Selv går jeg til jobb, for sikkerhetsskyld…
Egentlig har jeg aldri hatt problemer med søvnen. Mamma har fortalt at jeg som liten var så flink til å sove og var så stille når jeg ble lagt i seng, at hun stadig måtte opp på loftet å sjekke om jeg var i live. Jeg var jo en vakker liten baby, så det skjønner jeg godt. Selv må jeg innom Julianne og sjekke innimellom etter leggetid. De er jo så søt når de sover… 
Men, så var det å stå opp da.
For egen del må jeg bare si at jeg aldri helt har kunnet synes synd på de som har problemer med å våkne. Kan jo hende det har noe å gjøre med at jeg spretter opp så snart klokka ringer. Uansett hvor deilig drømmen er og hvor koselig og varm dyna føles. Med en kone som er mer dovendyr enn meg, er det også jeg som våkner først når Julianne-alarmen går. Men, man tilpasser jo seg hverandre etter hvert, så jeg har jo også begynt å bruke snooze-knappen på vekkerklokka en sjelden gang. I hvert fall i helgene.
Så vár som jeg er for lyder på morgenen, skal det lite til før jeg rykkes ut av søvnen. Og når klokka ringer så kan reaksjonen være som om noen hadde koblet meg til strøm og pumpet meg full av adrenalin. Det er nummeret før hjerteattakk hver morgen, så vi har måttet skaffe oss en vekkerklokke som ikke ringer for bråkete…
Noe A-menneske kan man likevel ikke sies å være. Får jeg lov og ikke blir vekt, kan jeg sove til langt på dag. Det er det ikke alle som får til. Selv om de trenger mer søvn, får de ikke sove mer når klokka er for eksempel 06.00. Da er det opp å koke kaffe og rulle røyk eller hva det nå er de har lagt seg til vane på morran. B-mennesker har det helt motsatt av A-menneskene. De klarer ikke våkne helt før de er helt uthvilt, uansett hvor viktig det er at de står opp. B-mennesker bør ikke kjøre bil tidlig på dagen!
Kanskje finnes det også C-mennesker. Det er i så fall sånne som meg som våkner når de skal og sover når de kan. Eller har det bare med vaner og uvaner å gjøre? Om man må opp på et visst klokkeslett, kan det jo være fordi man for eksempel, har blitt vant med å drikke kaffe da. Eller en kommer seg ikke opp på når man skal, fordi man har blitt vant med å få sove fem minutter ekstra etter at klokka har ringt. Hvis det er slik at vi alle har en indre klokke, er det jo mulig at vi alle har en alarmfunksjon på denne. Og den må det jo gå an å slå av og på…
Morgenstund bør egentlig være gull hver dag. Det gjelder bare å skaffe seg nok søvn først. Morgenstunder med en pludrende Julianne i sengen mellom en mamma og pappa som kan ligge å døse så lenge de vil, er i hvert fall noe av det fineste som fins. Og Julianne er jo et lite gull…
