Glad i dyr har jeg alltid vært. Kanskje ikke så rart når man vokser opp på en bondegård. Der hadde vi sauer samt til ulike tider gjess, høns og en kalv. Sauer er ålreite dyr. Men, de kan være litt vanskelig å få tak i.
Jeg hadde min egen sau. Men, selv om mine foreldre kanskje trodde at det holdt, var det likevel en egen katt som var tingen for meg. Brunette som sauen min het, var jeg jo glad i. Men, hun kunne være vanskelig å komme innpå til tider. Særlig når hun hadde lam. Da trampet hun til meg.
Kattekos på feriebesøk hos to tanter
Katter er ålreite dyr
Katter tramper ikke. De kan klore, men da er det som regel din egen skyld. Katter gjør i det hele tatt ikke så mye vesen av seg. Katter driver med sitt og lar deg av og til få stryke dem og leke litt med dem. Der hunder blir som et lite barn som til stadighet forlanger oppmerksomhet og omsorg, blir katter mer som en kompis som du kan leke med om du er grei. En kompis du godt kan klemme og stryke uten å bli sett rart på.
En sånn kompis maste jeg lenge om. Da jeg var bitte-liten hadde vi en katt. Men, den ble syk og måtte skytes. Det var sånn man tok livet av kjæledyr da. Og bøddelen i det tilfellet var pappa. Pappa hadde da sverget på at vi ikke skulle ha noen flere kjæledyr i huset. Lett rørt som han egentlig var, ville han nok ikke risikere å komme i samme situasjon igjen. Så da skulle det ikke nytte å mase på foreldrene mine om en katt. Prinsippfaste som de var, skjønte jeg etter noen år med katt på ønskelista at andre midler måtte tas i bruk.
Tilgivelse/tillatelse
Det heter seg at det er lettere å få tilgivelse enn å få tillatelse. Selv om jeg ikke var så kyndig på nord-norske ordspråk, skjønte jeg at det kunne bli mulig med en kattevenn i huset om jeg bare var litt lur. Jeg tror det nærmet seg seksårs-dagen min da jeg en vakker vårdag fikk høre at katta til noen nede i bygda hadde fått kattunger. Mange kattunger, og en av dem kunne bli min! Nå gjaldt det å smi mens jernet var varmt.
Mor i huset var en godhjerta kjerring som jeg ofte hadde betrodd meg til. Og da jeg fortalte henne hva jeg aller-aller-aller mest ønsket meg, i hele verden, lovet hun å holde av en kattunge til meg. Jeg plukket ut en som var hvit med flere store svarte flekker. En ordentlig grøftemix og han var også den som likte best å ligge oppi hånda mi. Det sto også av en eller annen merkelig grunn, klart for meg at han måtte hete Kikken. Hvor det kom fra er vanskelig å si. Det hørtes vel litt sånn engelsk og tøft ut, kanskje?
Den perfekte gave
Da det var klart for bursdag gikk jeg resolutt ned til kjerringa som hadde Kikken klar i en liten pappeske. Jeg hadde fortalt henne at foreldrene mine hadde sagt at det var i orden med katt i huset. Jeg satset alt på at det var bursdagen min og at jeg hadde vært ekstra snill og hjelpsom hjemme i det siste. Kanskje hadde mamma lukta lunta eller hun til og med hadde fått et hint fra kattungens matmor. I hvert fall gikk det merkelig greit å komme hjem med en katt i en pappeske. Også pappa bare smilte da han kom hjem fra jobb. At jeg uten å vite det hadde plukket ut en som lignet mye på den forrige katta, hjalp kanskje også på saken.
Kikken ble i hvert fall tatt godt i mot og var hjemmets midtpunkt lenge. Og han var akkurat så søt og kosete og leken som en kattunge skal være. Det ble en herlig sommer der Kikken hang med på slep uansett hvor jeg gikk. Men, som ganske vanlig er, ble jeg som alle andre barn etter hvert, lei av å ta meg av katta hver dag. Dette til tross for at Kikken ble stadig mer selvstendig og gikk sine egne veier. Som et ektepar som oppdager at de egentlig ikke har så mye felles etter at forelskelsen er over, drev vi fra hverandre i løpet av vinteren. Neste vår var det stort sett bare mamma som stelte med katta.
Trist slutt
Jeg ga meg ikke helt katta i Kikken og vi lekte av og til sammen. Men, som alle andre katter på Nordeidet hadde han begynt å vandre rundt omkring i bygda for å jakte fugl, mus og kattemus. I de dager var det sjelden at man brukte penger på å la veterinæren gjelde katter og metodene han brukte hørtes i tillegg så barbariske ut at pappa og jeg hadde en mann til mann prat og ble enige om at Kikken skulle få beholde manndommen sin. Med den følgen at han bare ”laupet” stadig mer.
En høstdag, like etter at jeg hadde begynt i tredjeklasse ba pappa meg komme inn i stua etter at jeg var ferdig med middagen. Vi måtte ta en prat om ”den forherda katta”! Kikken hadde knapt nok vært hjemmom på hele sommeren og han hadde fått noen mistenkelige klumper i pelsen sin. Den middagen var ikke lett å få ned. Og mamma ble nok forundret da jeg for en gangs skyld ikke ville ha dessert. Praten som pappa hadde varslet var vel heller en enetale som konkluderte med at ”det e nok best om katta får dø”…
Jeg husker ikke helt hva jeg gjorde etterpå. Kanskje fattet jeg ikke helt rekkevidden av det pappa sa, for da min onkel noen dager senere kom ruslende med et gevær over skuldra skjønte jeg ikke noe før han skjøt noe hvitt og svart på jorda nedfor oss. Da tror jeg nok jeg fikk et sjokk som har gjort at bildet av min onkel som fyrer av mot katta mi, for alltid har brent seg inn i hjernebarken.
Dårlig samvittighet
Jeg fikk vite at Kikken hadde fått kreft og ville dødd av seg selv ganske snart likevel. Likevel var jeg full av anger og skyldfølelse for det som hadde skjedd. Siden jeg hadde forsømt katta mi hadde den fått kreft, var vel en tanke jeg prøvde å skyve vekk, men aldri helt klarte. En 9-åring kobler nok ikke så godt dette med årsak/virkning og realisme. En mulig bivirkning er den at jeg den dag i dag føler stort ubehag med å omgås folk med kreft. Andre er redd for folk med AIDS eller åpne væskende sår. For meg går det fint, bare de ikke nevner ordet ”kreft”.
Katta?
Nå som katta vår Kelvin har stukket av og vi ikke vet hvor han er, kommer tanker om Kikken og hans endelikt fort til overflaten. Når vi plasserte Kelvin hos svigermor kunne vi ikke være helt sikker på at det ville gå bra. Han hadde aldri vært der alene før. Og når han rømte er det fort gjort å få dårlig samvittighet. At Julianne på ett år og fire måneder stadig sier ”katta?” hjelper heller ikke.
Men, Kelvin er født i det fri av en villkatt og kanskje han rett og slett vil prøve det livet. Nok av mat er det i hvert fall nå. Jeg håper han har det bra der han er ….og at han en dag står og skraper på verandadøra og vil inn.
Dnort
PS. En mann fra Nordkjosbotn ringte i går og spurte om vi hadde funnet Kelvin. Han hadde lest VG og hadde vært i lignende situasjon selv, for noen år siden. Katta hans hadde gått fra Skibotn til hjemmet i Nordkjosbotn på 3 uker.
Bare en nysgjerrig kall altså. Hadde vært bedre med en synsk en. Det bor visst noen sånne der i indre Troms.