Da vi flyttet til Kirkenes var eieren hennes den første innfødte som hilste oss velkommen. Like etter var det Ronja som logret til oss. Å miste noen er alltid trist. Også når det er en hund.
Vi var naboer i flere år og Ronja passet på og ga lyd fra seg når det trengtes. Piano kunne hun også spille. En samojed med et noe begrenset reportoar riktignok, men glad i henne ble man jo. Selv om hun flere ganger skremte vettet av katta vår, Kelvin.
Ronja og matmor tester badetemperaturen
For noen måneder siden flyttet de et stykke opp i Pasvik. Og for noen dager siden fikk vi den triste meldingen. Ronja har meldt overgang til de evige jaktmarker. Der det er flusst med katter som elsker å bli jaget opp i trær. Og turer kan man gå når som helst og da er det sånn passe varmt og alltid et elv i nærheten der man kan kjøle seg ned.
Kelvin er fortsatt på rømmen og vi vet jo ikke hvordan han har det. Heller ikke hvor han er. Har det vi frykter mest skjedd, sitter han kanskje nå oppe i et tre med Ronja under. Greit med litt selskap, uansett hvor man havner…
Dnort
De kattene som du snakker om, som er i hundehimmelen: Har de også kommet til himmelen, eller er det de slemme kattene som havner i hundehimmelen? Her er det utgangspunkt for fabuleringer…
Dette er dyrehimmelen. Der alle snille dyr kommer. For kattene er det ikke så ofte de blir jaget. Mest for moro skyld…
Håper katta kommer tilbake snart da. Fant forresten adressen din i Foreldre&Barn.
Ja, vi er blitt “kjendiser” både katta og jeg…