Melk er jo vel og bra, men i lengden er det litt for ensformig. Derfor har vi jobbet litt i det siste med å få Julianne til å spise grøt. Det gikk bra i begynnelsen. Grøten gikk ned på høykant. Men, så skjedde det noe…
Pakkene med havre- og maisgrøt fra Nestle var en stor suksess. Dosene bare økte fra dag til dag. Og Julianne smilte fra øre til øre med gøt over hele fjeset. Men, da det var gått noen uker begynte hun å spise mindre og mindre av grøten. Stadig mere måte bare spyles ned i vasken. Pappa fortvilte like mye fordi all den gode maten måtte kastes.
Man kommer jo fra et hjem der man ALDRI kastet NOE. Med en far som drev landhandel var derfor fersk frukt og nybakte brød en sjeldenhet. Det fikk kundene. Da fikk man heller trøste seg med at "bananan e jo bæst når dæm e årntli’ moden". Flekker, mugg og andre tegn på at man hadde med gammel og råtnende mat, ble gjerne tolket som tegn på at maten var EKSTRA god. Og som sagt, man kastet ingen ting. "Kaste du det bæste på heile fesken?!" fikk man høre om man ikke spiste øyet eller noe annet ekkelt.
Men, tilbake til vår lille solstråle med grøtvegring. Vi sleit virkelig. Alle mulige triks ble utprøvd. Fra hvordan maten ble servert til eksperimentering med ulik konsistens og hvem som matet henne. Ingenting hjalp og undertegnede hadde begynt å grue seg til neste møte med jordmor:
"Ja, denne lille krabaten spiser vel fast føde nå?"
"Tja, fast og fast fru Blom.."
"Ja, dere gir henne vel i det minste grøt?!"
"Nåh, vi har jo prøvd…"
"Mener du at den lille bare drikker melk?"
"Ja, ho e’kje ulik faren der. He he.."
"Et øyeblikk, jeg skal bare ta en telefon…… Ja, er det barneværnet?"
Nå er det jo slik at det finnes to hovedtyper grøt for spedbarn. En med sukker og en uten sukker. Min bedre halvdel som hadde stått for innkjøpene kom en dag på at det muligens var den varianten med sukker vi først hadde gitt Julianne. De vi nå hadde var i hvert fall uten sukker. Det ble kjøpt inn en pakke til, nå med sukker. Og viola! Grøtgramsen var tilbake. Det er derfor ingen tvil lenger.
Julianne er ikke bare søt hun er også en ordentlig sukkerunge.
Pappa har selvfølgelig sneket inn litt av den sukkerfrie grøtblandingen når han har stått for matingen. Det har gått helt fint. Synes hun er søt nok. "Å så kaste man ikkje fuillt brukbar mat!"
Dnort
Æ liker også grøt !
Joda, skulle gjerne smakt saupgrøt igjen.
Det var godt det!