For mange år siden, da undertegnede var en yngre, nyforelsket mann. Var noe av det første han gjorde da han kom på besøk til sine kommende svigerforeldre, å lage en sang om husets folk. Ikke noe sjakktrekk skulle man tro. Men, dette var en familie med mye humor, så det gikk bra. Etter å ha mimret om husets hund (Tassen) her om dagen, synes jeg det er på tide å grave fram denne "klassikeren" til glede for gamle lesere…
Oscarsgate 122 (mel. Gamle Blakken)
Oppi Oscarsgate hundr-og-to-og-tjue
bor en familie som aille veit kem e.
Og far i huset e en artig skrue.
Men, dem der hjemme sei ikkje no’ på det.
Sparkan brukes heile vinteren og dem struse.
Fatrus først og Tassen ætte for å strø.
Men, utpå våren, så havne dem bak huset.
Der kor sparkan kommer for å dø…
Tempramentet det har dem i fra Finland.
De fire døtren har arva en del kvær.
Mor e lita, far han e en stor mainn.
Men, i kjæften der e dem aille svær.
Og blir naboan for bråkat og det heinde.
Særlig om dem lar en huind stå ute å gjø.
Kan du være sikker på at dem vil teinne
der kor sparkan kommer for å dø…
Tre av døtren har reist langt ut i verden
for å studere og lære litt om ailt.
Og de gamle ønska lykke til på ferden.
Hjem dem kommer, sjøl når det e kailt.
For i Oscarsgate føle dem sæ hjemme.
Hos mor og far, huinn og katt og vainn og brød.
Ta en tur dit, så ser du at det stemme.
Det e hit sparkan kommer for å dø…
Dnort (1996)