Her om dagen ble æ påminna at æ en gang prøvde mæ på stand up. Æ fikk til og med godt betalt for den, sammen med quizen æ hadde med samme gjengen først. Siden det begynne å bli noen år sida, tenke æ at teksten æ da brukte, no kan publiseres. Dem som “kjøpte tjenesten” har sikkert glømt mine forsøk på godmodig latterliggjøring og mer eller mindre infame stikk. Dem flirte jo bra den kvelden. Det va’kje det. Men, æ fikk også noen tilbakemedlinge etterpå om at ikke alt va like godt mottatt. For min del ble det vel mer en bekreftelse på at den typen humor har si kraft og at den virka som beregna…
Så her har dokker den:
Sykefraværsmonolog
Så her sett dokker, ja! Har dokker ikke en jobb å gjøre? En som dokker forhåpentligvis e bedre på enn quiz?
Æ høre dokker jobbe med å få ned sykefraværet. Folk e jo så syk for tida. Sånt blir det sykepenga av. Ja, tenk, selv pengan e sjuk..!
Og dokker sett og stappe i dokker! Tylle nedpå med gratis sprit… Dæken førr et gjeng!!
Har dokker ikke hørt at fedme og alkoholisme e overrepresentert her oppe, når det gjeld årsak til sykefravær. Æ e no et godt eksempel på det. Ja, på fedme og alkoholisme… Ikke på sykefravær! Sjuk e æ aldri….nesten aldri… så godt som… Og blir æ først sjuk e det ikke nokka jækla bæs som hoild mæ hjemme. Kan vel si det sånn at sist æ va sjuk kom det ut i begge endan…
Nei, ka e det æ sei, dokker spis jo enda… Må bare beklage, men æ e arvelig belasta. Faderen kunne si de utroligste ting under middagen. Presten va bare den ene gangen på middagsbesøk og han va like sulten da han for…
Æ e no overbevist om at godt over 50 prosent av sykefraværet bare e bæs. Ja, det e no et uttrøkk vi før brukte om eh…”ukorrekt nedjustering av arbeidsevnen”. Ordet “bæs” forsvant fra språket omtrent på samme tid som “skoft?”og “dorge lat”. Fadern va aldri borte fra arbeidet, han! Sjuk det va han og plagdes med hjertet. Og ryggen va så skeiv og maltraktert at selv han salig Stokke i Tromsø måtte gi opp. Men, på jobb gikk han uansett form og føre. Ja, for han gikk de to små kilometran han hadde til jobb. E det nån her som går til jobb..? Nei, man står heller med neggelsprett og skrape frossne bilvindua og pæse innpå giftig dieseleksos, i stedet for å gå de ti minuttan det tar til jobben… Fastlegen min sei at det enda ikke e nån som har kvilt sæ i form. Og når æ ser på formen på en del av kroppan her, så e det nok fleir som burde ta sæ en tur tel han Tørrstad!
(Æ skal på butikken og handle etterpå, om det e nån som lure på ka lappen her e tel før. Det e riktignok bare melk og brød æ skal handle. Men, det som ikke blir notert, blir ikke estimert, som faderen brukte å sei. Æ e på lavkarbo-diett. Dokker e just ikke aleina om å slite med vekta…)
Dokker veit, fadern va eneste kjøpmann i mils omkrets. Så han kunne ha butikken åpen fra ti tel ett hver dag. Og folk syntes det va greit! LO har hatt 6-timersdag på ønskelista si sia krigens daga. Fader’n hadde 3-timers dag, han! Ka fanden sku han sette hjemme for da?! Ja, han hadde no nån saua å styre med i tillegg, så det va no ikke at han ikke ville arbeide. Men, æ trur kanskje den der 6-timersdagen kan har nokka førr sæ. Ja, om du klare å kræke dæ ut i en ferdig oppvarma bil og kjøre de få metran du har til jobb, så klare du no vel ikke å bæs dæ fra 6 usle tima med ærlig arbeid?! Et par av de timan består no i tillegg av betalt lunsj, røykepausa, kaffepausa, tissepausa og æ vet ikke ka… Sleng på en time med møta der de fleste hold kjeft og sett og drodle krumelura og krusefiksa, e man fort nede i 6, ja kanskje 3 tima arbeid. Tenk litt på den…
(Æ kom tel å tenke på han Hagerup der heime. Han sku også handle bare to ting og kom rett før stengetid. Men, sia han ikke hadde huska huskelappen sin, kunne han ikke huske ka det va han sku huske. Kjerringa va ikke mye blid når han kom heim med to liter totaktsolje og en pose kokus. Det ho trengte va ingrediensa tel brød… Han blei no stakkars nødt å maule tørr kokusmasse tel kvelds…)
Æ leste forresten en plass at dem på Island i enkelte tilfelle sende en sykepleier hjem til dæ om du ringte jobben og sei du e syk. Ja, det stemme! Derduen, det ska bailla tel å ringe å bæse om ondt i arbeidsviljen, om du risikere å få ei morsk polsk sykesøster på døra. Ja, om det ikke e baillan du har ondt i da… Type: “Jai må ta lite sedprove…” Nei, det e sant dokker satt jo og åt… Ja, kjør på med dressing…
Æ ska no ikke stå her å jåsse så lenge. Det va han (anonymisert) som ville at æ sko komme og fortelle dokker et par alvorsord. Han e no forresten et god eksempel på kor mye tullskap folk kan finne på mens dem har fri. Og som går ut over jobben. Æ skal ikke gå i detalja. Dem finn dokker på facebook, der videoen fra stuntet også e lagt ut! Det e no snakk om en tur nedover en bakke som regelrett gikk heilt rævva. Han jobbe jo på kontor og kunne ikke sette på fleire uke. Dårlig kombinasjon det der. Så han blei pent nødt å legge sæ langflat. Ikke for arbeidsgivern. Nei, på sofaen! Det her skjedde heldigvis rett før fotball-VM… Men, det e no litt synd på han også. Bare si akebrett til han så får han rare rykninge i fjæse…
Æ jobba forresten en gang med ei som stadig vekk va sykemeldt. Både 50 og 100 prosent. Nån ganga 150 prosent… Æ spurte ho en gang ka ho gjorde når ho måtte være så mye hjemme. Og sia det var like før jul kunne ho stolt berette at ho hadde fått hengt opp julegardinan, bakt syv sorta, kjøpt det meste av julegavan og vaska heile huset, inkludert alle de innvendige takan! For ka e det dem gjør alle disse som befolke sykemeldingsstatistikken? Den dårlige samvittigheta og pliktfølelsen som fikk fadern på jobb, uansett ka, får jo folk tel å jobbe i dag også. Bare at dem gjør det hjemme! Dem bygge ulovlige garasja og måkke plenen rein for sny. Dem går på elgjakt, rypejakt, lemenjakt, klesjakt og ka det måtte være. Og nån få av dem går ut og leke sæ på akebrett…
Nei, nok om ræva tel han (anonymisert). Dokker har vel mista apetitten for lenge sia. Og da har vel æ gjort min jobb. Jo mindre dokker bruke av kostpengan, jo mer midla blir det til forebygganes arbeid.
(Æ får vel prøve å rekke butikken. Fadern hadde tre tima åpent. Dagens butikka har no snart åpen døgne rundt. Men, tenk; enda slit man med å rekke dem før det stenge..!)
Tjallabais!
PS. For å slippe å stå og se på jukselappen min for mye, gula æ ut nån stikkord. Det funka fint. Mest fordi æ hadde øvd en god del på forhånd…
Har man en arbeidsgiver som er ualminnelig glad i å gjøre undersøkelser, kan det jo bli litt mye.
Måtte bare lage litt ny tekst til en gammel Tommy og Tiger’n stripe…
Dnort
I flere år har det på slutten av presentasjonen av bloggen, stått at æ skriv på ei bok. Det stemme nok ikke heilt. En som ikke bare har det i ingressen, men gjør nokka med det, e Jakob Arvola. Det e debutboka hannes det skal handle om her.
“Det går ikke over” e en samling fortellige om forskjellige menneska fra ulike dela av Norge. Nokken av dem fra Finnmark. Fortellingen e også spredt ut over hele forrige århundre. Det e tildels dyster lesning det her. Jakob har pløyd dypt ned i menneskelig mørke. Her e det mye ensomhet, avstand, taushet og skam. Undertegnede kjenner forfatteren som en god humorist. Og all god humor har en alvorlig bunn. Her e det mer som om humoren sniker sæ umerkelig inn mellom alt alvoret. Originale vinklinge og underfundige vendinger florere. For Jakob skriv og beskriv tildels mesterlig. Og med mye poesi i språket. Uten at det blir påtatt. Sånt like æ. Ei god “feel-bad”-bok krever sin mann. Og æ trur faktisk Jakob Arvola har skrevve ei som e verdt å lese for flere.
Jakob e forøvrig kjent fra mange år som journalist i NRK. Og før han fløtta sørpå for noen år sia, oversatte han også flere Sinatra-låte til nord-norsk. Noen av dem spilles stadig på Finnmarkssendinga. Bloggen hannes må også nevnes. Den e full av innfall og pussige historier. Liker du bloggen, kan du trygt kjøpe boka.
No som mørketida e over oss, kommer “Det går ikke over” inn i stua som en god venn full av mørke betroelser. En fest for to. Dæ og boka. Og muligens flere glass rødvin. Skulle det bli for mye, kan du no trøste dæ med at det faktisk går over…
Dnort
PS. Etter å ha lest de tre siste fortellingen i boka i dag (282814), vil æ vurdere at den her boka fortjener en klar 5-er på terningen.
Her kommer en reprise av et revidert eventyr æ skreiv en gang i fjor. Grunnen til reprisen e min beslutning om å gå over til å skrive på dialekt. Det e foreløpig et prøveprosjekt.
Innholdsmessig e historia om Bukkene Bruse oppdatert en god del siden sist…
Det heile begynte egentlig en fredags kveld i midten av juli. Trollet som bodde under brua hadde blidd invitert på fæst. Det va ikkje ofte han va sosial. Han satt no mest for seg sjøl og spikka portretta av seg sjøl i helfigur, som han solgte til forbipasseranes turista. Å selge trollfigura var nokka han likte. Da kunne han være mer i «trollerolla». Ute blant andre troll var han meir utrygg. Å være sæ sjøl og risikere å blottlegge sæ, tok på meir enn hos troll flest. Han hadde med andre ord sosial angst så det holdt. Derfor hadde han nok drukket meir enn han tålte av trollebrygg. (Eller tøstevatn som det ofte ble kalt.) Egentlig likte han ikkje trollebrygg nokka særlig. Kaldt elvevatn va det beste han visste. Men, han hadde liksom ikkje så mykje ainna å bidra med på en fest enn å være sånn passelig brisen. De andre trollan fortelte æventyr om rare menneska, mens han drakk og prøvde å humre med når de andre flirte. Og no satt han her på en lørdags formiddag og hadde det ondt. Mest ondt i den ensomme sjæla si, men også frøktelig ondt i haue.
Bukkene Bruse hadde lenge planlagt turen til sommerbeitet. Bonde Bruse va på uføretrygd og hadde planlagt å avvikle hele drifta til nyttår. Skulle ting ordne sæ for bukkan, måtte dem sjøl ta affære. På sætra dem sku til, venta en masse ensomme geiter. Så alt snakket demmes om å gjøre seg feit, va det nok lite sannhetsgehailt i. Aktiviteten dem forventa mest av, burde tære på fettet så det holdt. Den Store Bukken Bruse hadde vært der mange ganga før og hadde fortalt de utroligste historier. Og Den Minste Bukken Bruse hadde slukt rått, alt skrytet til den eldste. Derfor va det den minste av dem som trippa først. Den Mellomste Bukken Bruse var også med og gikk i midten, men va no ikkje så voldsomt opptatt av de geitern. Det va han som hadde prata mest om å spise seg feit og slappe av.
Mens alle tre gikk i egne tanka, kom dem til ei bru. De to eldste visste ka som venta dem, så dem lot den minste få gå først. Han va uansett ivrig i tjenesten, no som dem nærma sæ sætra. Da trollet ble vekt av den intense trippinga til Den Minste Bukken Bruse, reagerte han med å brøle: «Kæm i svartsvidde granskauen e det som driv å trampe på brua mi!» Han overdrev nok litt. Han eide jo ikke akkurat brua. Dessuten va det jo ikkje tramping den her bukken dreiv på med. Men, i den formen trollet no va, blei aillt han gjorde både klossat og lite gjennomtenkt. Svaret han fikk va vel greit nok, men no som han likevel va våken, fikk han løst til å skremme litt. Den spede stemmen til bukken, gjorde at han tok litt i: «No kjæm æ og tar dæ,» brølte han. Han hadde sjølsagt ikkje tenkt å ta nån som helst. Aller minst en bukk. Sulten va han, men bukka smake slettes ikkje godt. Han va forresten på lavkarbodiett, igjen. Så han ba heller bukken om å hute sæ av brua. Den Minste Bukken Bruse sprang så fort han kunne over og trollet duppa av igjen.
De andre to bukkan sto ei stund og diskuterte, før den mellomste meldte seg frivillig til å være neste over. Den største bukken va merkelig nok ikkje så ivrig på å gå over. Den Mellomste Bukken Bruse derimot syntes det va spennandes med troll. Og da trollet på nytt trua med å komme og ta han også, va det rett før han sa «værsågod». Men, han tok seg i det. Nokka sånt ville nok ikkje storebroren hans akseptert. Trollet hadde no begynt å bli rimelig irritert av å bli vekt til stadighet. Han brukte å si at han ikkje va av de peneste trollan, så han trengte sin skjønnhetssøvn. Det stemte no ikkje heilt. Han va vel heller et av de flottaste trollan som fantes. Men, så fylt av dårlig selvtillit som han va, forblei han eneboer. Nokken interessante trolldamer hadde han heller ikke møtt så langt. Gnien va han i tillegg. Ellers hadde han kjøpt sæ ei hule å bo i. Men, å bo under brua va gratis. Han måtte bare passe på at Veivesenet ikkje fikk vite om det. Det va det vesenet som eide brua. Ingen hadde sett nokka til Vegvesenet på massevis av år. Så det gikk no noen fantastiske historia om kor fæl det her vesenet va, at selv trollet under brua va redd det. Den Mellomste Bukken Bruse gjentok det den minste hadde sagt, før han gikk. Den feige storebroren skulle sannelig annonseres! Trollet mumla, «la gå da» og bukken kunne i øyekroken se at Den Store Bukken Bruse sto og grov usikkert i grusen, et godt stykke fra brua.
De to første bukkan hadde kommet temmelig lettvint over. Det gjorde storebroren demmes enda mer usikker, der han sto og lagde svære hull i den allerede skrøpelige grusveien. Evig ungkar va han jo. Delvis fordi han utstrålte mye usikkerhet i nærheten av geiter. Det her med å være kul fikk han bare ikkje til. I tillegg va han en skrytepave som ikkje hadde lært seg nokken av de tingene geiter liker aller best. Sånt som å tygge drøv med en selvsikker mine og å lytte oppmerksomt til mekringa demmes. Alt skrytet hans til de to andre, va også bare gjenfortelling av andre bukka sine geitehistorier. Sjøl hadde han knapt nok drista sæ til anna enn litt lekestanging med nån geiter. Selv det va lenge sida. Og no skulle han altså over den hersens brua. Han hadde grudd sæ til det hele turen. Som liten bukk hadde trollet under brua skremt han nokka voldsomt med brølinga si. Bukken kjente beinan begynne å sjelve, bare ved tanken på å gå over. Han hadde egentlig mest lyst til å gå hjem igjen. Der var det heller ingen geiter som kunne komme til å avvise han. Og så kunne han jo kose seg med alt det deilige fôrmelet aleina. Men, å vise sæ som feiging, skremte han meir enn trollet. Han hadde tross alt ett image å ta vare på. I hvert fall innbilte han seg det.
Plutselig dundra det nokka voldsomt i brua. Trollet visste jo kem som kom. Men, maken til spetakkel hadde han ikke opplevd siden slutten av andre verdenskrig. Rett nok var han ekstra lydsensitiv i dag, men det fikk da være måte på! «Kem i huleste e det som prøve å rive ned brua til Vegvesenet!» skreik han. Han syntes ikkje han kunne fortsette å påberope sæ eierskapet over ei offentlig bru. Svaret han fikk va fra en skjelven pipestemme han hadde hørt før. Den Store Bukken Bruse tok jo i så godt han kunne. Men, hørte sjøl at stemmen langt fra va så barsk og bukkat som han hadde tenkt. Trollet brølte nok en gang, mest av gammel vane, «No kjæm æ og tar dæ.» Men, svaret blei overraskanes «Ja, bare kom!»
Den Største Bukken Bruse angra sæ straks han hadde sagt det. Han hadde slettes ikkje tenkt å slåst. Nok en gang hadde han latt kjæften gå før han tenkte. Så ka gjør man da? Jo, bukken la ut om kor stor og sterk han va og ka han hadde tenkt å gjøre med trollet. Han overdreiv så kraftig at trollet nesten måtte flire. Øya så stor som tinntallerkena va det bare de aller største trollan som hadde. Dessuten va det no vel ingen som brukte tinntallerkna lenger?
Trollet reiste sæ opp i full lengde og kikka over brukanten. Va no best å sjekke. Framfor han sto en bukk og skalv, så klovan klapra som kokosnøtter mot brusteinan. Trollet kunne ikkje lenger holde igjen latteren. Da klikka det for Den Store Bukken Bruse. Han blei så adrenalinsint at han sprang til og stanget trollet rett i nesen. Trollet ble så forfjamsa at han tok et steg bakover og sklei på en stor glatt stein. Så falt han bakover i elva, så lang han va og slo haue såpass at alt gikk i svart.
Oppe på brua sto en like overraska bukk. Han hadde nedlagt et heilt troll. Med ett einaste støt! Nokka han ikkje hadde tort å tenke på en gang. Endelig kunne han gå trygt over brua uten at nån ropte til han. Alle åran med usikkerhet og redsel for å dumme sæ ut, raint av han. Og han kjente at en ny og ukjent følelse steig opp i han. Hjertet slo liksom roligare og sikrar. Han gikk til og med litt annerledes. Brattere i nakken og no først i det lille følget, gikk Den Store Bukken Bruse med sjølsikre skritt mot sætra og alle geitern som venta på dem. Lillebror dilta forventningsfull etter. Mens den mellomste led valgets kvaler der han gikk et stykke bak. Han syntes synd på trollet som lå der i elva. Kanskje han bare hadde besvimt? Det lange, gyllne håret til trollet flaut i strømmen. Han så sårbar ut der han lå. Og ualminnelig vakker, til å være troll?
På sætra fikk geitene en travel sommer. Og hjem kom dem så full av kje at bonden fikk hendern full rundt juletider. Glede og harmoni råda i fjøsen. Sjøl den litt tafatte Bonde Bruse skjerpa sæ og tok ekstra godt vare på buskapen sin. Og derfor ble det også produsert melk til den store gullmedalje. På tross av at han hadde latt buskapen gå for lut og kaldt vatn den siste tida, gikk gården no så det suste. Tapet av den ene bukken i sommer, hadde han fått rovvilt-ærstating for. Sannsynligheta for at ørna kunne være synderen, va vurdert som stor i følge Fylkesmannen. Bonden bestemte sæ derfor for å si fra sæ uføretrygda og satse for fullt på økologisk gårdsdrift. Og sia no melkebilen hadde lagt om ruta, måtte til og med Veivesenet vise sæ igjen og oppgradere veien som gikk forbi gården! Men, veien og brua opp til sætra ble det ikkje gjort nokka med. Det hadde man ikkje midla på budsjettet til. Dessuten va det jo bare en kommunal vei.
Og under ei bru, halvveis mellom gården og sætra, satt det fortsatt et troll og spikka figura. Like redd for Vegvesenet som før. Men, det var et lykkelig troll som satt der. Et troll som ikkje lenger va ensom…
Og snipp snapp snute, så var eventyret om Bukkene Bruse versjon 2 ute!
Fritt etter Asbjørnsen og Moe
av Trond Gaasland
Det ble tatt en del bilder da vi nylig var en tur i London. Motivene var mange, men man må i høyden for å få sett mer…
For min del var det konserter med Status Quo som var målet. De andre to i huslyden prioriterte shopping. Men, noe gjorde vi jo sammen. Og sightseeing er jo obligatorisk.
London Eye måtte vi jo bare ha med. Der var det mulig å få oversikt. Før vi kom opp dit, måtte vi gjennom en “4D”-forestilling på kino. Den fjerde dimensjonen besto i vind og tåke…
Ikke alle var like opptatt av monstrøse tivolihjul. På bakken foregikk videreføring av artene i full åpenhet.
Big Ben og andre kjente byggverk stakk opp her og der. London er en diger by og selv fra så langt oppe, så man bare deler av den.
Det bygges hele tiden og her finnes det ikke noen skrekk for høye hus. Og de må gjerne se litt rare ut.
Nede på bakken igjen, ble man minnet om at England er en temmelig krigersk nasjon. Sist jeg var i landet marsjerte hjemkomne soldater fra Afghanistan i gatene.
Skikkelige store akvariumer kalles sjøverdener. Og London har en slik. Der var det mye å se for akvarieentusiaster. Og de hadde både små og store fisk.
Haiene gjorde inntrykk. Litt artig at man hadde funnet noen tiloversblevne moaier. Påskeøyastatuene så likevel litt bortkomne ut.
Gatekunstnere var det nok av. Fargerike balansekunstnere som var utrolig myke, fanget interessen i noen minutter. Men, vi måtte videre.
Hamleys er en diger leketøysbutikk som kan anbefales for både store og små. Det ble handlet en del leker, men den store bamsen fikk stå.
Toetasjersbuss måtte man jo bare kjøre. Å se den hektiske byen fra andre etasje der, gjør også inntrykk. Mye bevegelse i store byer.
En tur til det naturhistoriske museet ble det også tid til. Et digert bygg stappfullt av natur og historie. Dinosaurer, ingeniørkunst og all verdens merkverdigheter.
På vei hjem og før Gatwick flyplass, passerte vi nok et kjent bygg. Så ingen flygende griser der, men Battersea Powerstation er likevel et flott skue.
Og så var det bare den lange veien hjem…
Dnort
Jeg har det med å skrive noe til jul. En julefortelling gjerne. I år er det en musikalsk en. Altså det skulle bli en sang. Så langt har jeg ikke kommet enda. Men, siden teksten er ferdig legger jeg den ut her. God jul alle sammen!
Stille skritt i nysnø. Vi liste oss frem
Det e like før jul og vi skal ganske snart hjem
I kveldsmørket ser sikkert ingen oss to
Juleskåka e på tokt. Vi e her. Vi e no.
TV’n flimre inne. Dem ser NRK
Over oss flimre nordlys. Månen ser også på
Det e skygga nok. Så ingen ser oss to
Juleskåka e på tokt. Vi e her. Vi e no.
Vi e snill heile året. Gava får vi nok og
En dag i året vi vil skremme litt. Ut å gå
Juleskåka, juleskåka, ute i all slags vær.
Juleskåka, juleskåka, juleskåka e her.
Vi liste oss helt fram til inngangsdøra
Forsiktig, med spente kroppa og spisse øra.
Kaste snøball på vinduan i huset.
Litt vill og gal. No leve vi og blodet bruse.
Vi spring med røde kinn. Oppdraget utført
Kaste oss ned bak en skavl, begge e helt utkjørt
Flire stilt. Blei også liv inni huset
Et kyss i snøen. Kjenne igjen blodet bruse.
Vi e snill heile året. Gava får vi nok og
En dag i året vi vil skremme litt. Ut å gå
Juleskåka, juleskåka, ute i all slags vær.
Juleskåka, juleskåka, juleskåka e her.
Dnort
Sikkert ingen som tar progrock overskriften. Men, dette er altså noen bilder. En slags utstilling om man vil.
Vi var på noe så sjeldent (for Kirkenes) som en galleriåpning i dag. Hadde mest lyst til å dra på julemesse i Neiden, men hadde planer om pinnekjøtt til middag. Sånt man ha tid nok til og Neiden er en drøy halv time unna. Det ble malerier og glasskunst i stedet. Som den kunstkritiske Fruen sa foran et ganske fint bilde til 20000 kroner: Det her va jo greit nok i et hav av shait…
Julianne sin egensydde Gigantmus (lagd på SFO) sammen med Ole Skogmus (kjøpt) på en seng av laken og dyne, er jo brukskunst som kan tolkes på mange vis. Vennskap er vel en nærliggende tittel. Men, ser man nærmere er det åpenbart at den minste musa prøver å hevde seg og virke større enn den er. Samtidig er bikket til den største meget avslørende. Han ser bort og ut av bildet. Det hele er ikke så hjertelig som det ved første øyekast kan virke. Det hele kan når man går bildet etter i sømmene virke både påtatt og konstruert. Som om bildet er arrangert. Noe det jo er…
På skolen henger det bilder som elevene i tredjeklasse har lagd. Naturen har bidratt med materialer til paletten. Det interessante med bildet her er å se hvordan tre små og meget ulike barnesinn, kjemper om innhold og tema i bildet. Den ene av dem kjenner jeg som en systematiker som liker rette linjer og klassiske uttrykk. Gjerne med plass til orginalitet, men i små doser. De andre to har nok bidratt med flere innfall og brudd i uttrykket. Uansett interessant å kikke på. Og god kunst skal jo fange interessen.
Nok en solnedgang? Joda de er jo vakre og fanger lett blikkets vandring. Men, de er sjelden orginale. Selv om plassen dette bildet er tatt på er orginalt nok. (Lavvonjarg) Tar denne med mer som en kontrast. Går man på kunstutstilling og ikke liker annet enn de naturskjønne maleriene, kan jeg heller anbefale bilder av gode fotografer. Kan godt anbefale Bernt Nilsen fra kommunnen vår. Bildet øverst i reportasjen her var også med på galleriet.
Til slutt et bilde som nok er litt mer enn bare en unge som geiper. Her skal jeg la tilskueren tolke selv. Eller la vær å tolke. Uansett hva du velger, har du likevel tolket en eller annen mening inn i bildet…
Dnort
Jeg synger i kor og har gjort det siden i fjor høst. Og Crescendo er igang med øvinger igjen. Denne teksten, basert på en av Finnmarkstrubaduren Ivar Thomassen sine mest kjente sanger, skrev jeg før vi dro på korstevne i Lakselv i vår. Hr. Thomassen har forøvrig en ganske ny CD ute. Kjøpte den direkte fra han etter en konsert i Vadsø nylig.
Æ syng i det artige koret
som både e hompat og flatt
Vi syng masse artige sanga
og har mye skøy, dag og natt
Vi e stappfullt av godt humør og sang
Og trives i lag, ja det gjør vi hver gang
Trives i lag hver en gang
Æ syng i det artige koret
kor unota sjelden e gjest
Og skulle vi bli litt uenig
Så tar vi oss heller en fest
Når folk drar på åran, begyn’ dem i kor
Om talente e lite e innsatsen stor
Ja, innsatsen e jaggu stor
Hompat og flatt
Æ syng i det artige koret
som turnere og drar rundtomkring
Vi syng for dem som vil høre
både Queen og Simon og Sting
Blir stemninga lav, e nok spenninga høy
Da syng vi en Thomassen, det e så skøy
Sangan tel Ivar e skøy!
Æ syng i det artige koret
Kor teksten på sangen e ny
Kor kor e kor kor syng i kor
Kan duan vi slepp ikke fly
Det øste i vest og det syde i nord
Det artige kore fins her kor æ bor
Det finnes her…
Dnort
Sommerferien er ikke komplett før man har gjort noe man ikke har gjort før. Variasjon krydrer livet. Spontanitet må til da.
Å gjøre noe man sjelden gjør, som rundvask vi tok i dag, holder ikke. Må være noe nytt. Så natt til mandag bestemte undertegnede seg for å gå en lang tur i ukjent terreng dagen derpå. Dette sammen med en lokal guide som kjente fjellene ved Lavvonjarg.
Oppstigningen til toppen av fjellet var bratt og slitsom. Vi hadde med to hunder som sprang fire ganger så langt, så det er ikke sikkert at vi tobeinte var de mest slitne. Utsikten innover Tanafjorden var uansett fabelaktig.
Man blir litt lang i maska etter så mye pes i oppoverbakke. Men, derfra og ut var det lettere terreng. Det vil si, om man da ikke skal løpe tulling hele resten av turen.
Vi kunne gått høyere og klatret i oppsmuldret fjell, men valgte vegetasjon og lukta av lyng. Den friske fjellufta klarner tankene. Selv på en så varm dag som mandagen ble.
Noe mål med turen hadde vi ikke. Ikke annet enn å fullføre. Men, man fikk jo med seg noen inntrykk. Den gullfargede soppen facinerte. Venner på FB har kommet fram til at det mest sannsynlig er en Brun ringløs fluesopp (Amanita fulva).
Tegn i fjell fant man også. Denne delen av fjellet ovenfor Lille Leirpollen minnet mye om Norgeskartet. Glattskurt som en akebakke var det også. Artig med naturen gitt…
Valpen Ask på fem måneder var hjertelig tilstede hele veien. Han er en breton og er i tillegg til å være ulidelig søt, utrolig utholdende. Løp ringer rundt gammelhunden Raiko på slutten.
Hele veien og nesten uansett hvor man gikk, var det massevis av stor, saftig blåbær. Men, dette var ingen bærtur, selv om noen kanskje ville påstå at vi var på en…
Lille Leirpollen er en idyllisk liten avkrok langt inn i Tanafjorden. Fraflyttet for lenge siden. Men, noen hytter besøkes fortsatt med jevne mellomrom.
Vi tok en rast ved elva mens hundene slukket tørsten. Kaffe og røyk var medbragt. Et fraflytta revehi fant man også. Ask som var passe stor inspiserte det og fant ikke tegn til liv.
Veien tilbake til Lavvonjarg gikk langs en gammel og velholdt sti langs fjorden. De firbente fikk lange ut der også. Vi på to holdt et mer bedagelig tempo.
Troppsfører og kjentmann Einar var godt fornøyd med turen. Og siste rast ble tatt midt ei stupbratt steinur. En plass fruen neppe hadde våget seg.
Sola fulgte oss hele veien. Svette, slitne og i veldig godt humør, returnerte vi til utgangspunktet. Og da var det ekstra deilig å sette seg ned og nyte kalde forfriskninger.
Av og til må man bare slite litt for å sette ordentlig pris på å få slappe av…
Dnort