Mørketida er over. Sola har vært innom og vist seg flere dager på rad nå. Men, det er så KALDT!
En smule solhungrig kan man jo bli etter nyttår. Når soldagen nærmer seg begynner forventningene om varmere vær å melde seg. Men, klarvær betyr også kulde. Så jo mer man ser av sola, jo kaldere blir det! I hvert fall nå i begynnelsen. Og det er det jo ikke alltid at man husker.
Godt påkledd soltilbeder
Så når man skal ut og titte på sola bør man være godt kledd. Ull innerst og stor tåleranse for kløe hjelper. I går sto det soldag på Julianne sin timeplan. Samtidig sto det -27 på termometeret. Noe hun selv med en viss ironi kommenterte som så: “Omtrent like varmt som i fjor på samme dag…” Og jo, det ble visst en svinkald affære. Så kaldt at de minste barna ikke fikk lov til å bli med på turen til høgda der man kan se sola.
Jeg tråkka meg til nærmeste høyde sist søndag og fikk med meg dette sjeldne fenomenet. Sola altså. Man kan jo ønske seg noe når man ser sola. For gammel folketro sier at det er lurt. Jeg ønsket fred mellom Tyrkia og kurderne i Syria. Så får vi testet om det er hold i folketroa…
Sola viser seg 210118
Før sola viser seg på himmelen igjen, skinner den jo på den fra undersida. Det er nesten finere enn når den titter fram selv. Søndag 14. januar gikk vi en sein tur opp Sandnesdalen og fikk med oss et rosa landskap. Manglet bare noen enhjørninger til de to prinsessene jeg hadde med.
Enhjørningene glimrer med sitt fravær
Kulde og frost kan jo være plagsomt. Men, det hjelper jo litt å kle seg godt. Også å få fiksa varmesystemet i huset, som vi nylig gjorde, i grevens tid. Ellers er jo frost ikke bare en fin film, men også vakkert i naturlig form. En skitur ut i frossen skog kan anbefales. Der står bilder fra eventyrene tett i tett. (Bortsatt fra en total mangel på enhjørninger også der.)
Eventyrprinsesser i fortrollet skog
Det stemmer altså ikke at det livnar i lundar her i Kirkenes. Ikke riktig ennå. Først må den verste spikfrosten gi seg. Og så må det slutte å sny. Det gjør det i dag. Men, det betyr i hvert fall mildere vær. Sånn ca. -9 som det er i dag.
Årets juleinnlegg blir av den nostalgiske sorten. Mora mi har opp gjennom oppveksten min fortalt mye om jula i gamle dager. Så da tenker jeg vi former det hele som et imaginært intervju:
Det er mandag og en uke før jul. Hjemme hos Signy på Nordeidet (i Karlsøy kommune) er det fyr i kjøkkenovnen og lefser og småkaker på bordet. Kaffen står og trekker og vertinna insisterer på at vi må sette oss ned ved kjøkkenbordet. Det er ganske kaldt ellers i huset, for Signy har nettopp kommet hit fra omsorgsboligen hun bor i til vanlig. Hun unnskylder rotet (vi kan ikke se noe rot) mens hun skjenker opp kokekaffe.
Vi spør om hun kan fortelle litt om jul i gamle dager. Og siden hun har opplevd krigen (hun er født i 1934) ber vi Signy fortelle om hvordan jul ble feiret da. Hun setter seg også ved bordet, siden vi insisterer på det.
Adventstjerna skal ned igjen på lille julaften, i følge Signy
S: Jula under krigen… Ja, vi forsøkte jo å feire litt. Om ho mamma hadde vært så heldig å få tak i en appelsin, så kunne jo den deles, så va jo gavan ordna. Og skallet det la vi på ovnen og da blei det no julelukt i huset. Vi måtte klare oss med lite…
Signy ler litt og forteller at hun kanskje overdriver litt, men forventningene var små hos den fattige fiskerfamilien på Vorterøya, der hun vokste opp. På spørsmål om hun husker en spesiell jul, ønsker Signy å fortelle om første jul etter at krigen var slutt.
S: Ja, alt va jo brent ned. Selv det lille overbygget på brønnen vår, hadde tyskerten satt fyr på. Så ho mamma og han onkel fikk tak i nåkka drivved og litt seglduk fra båten, som dem la over brannmuren som sto igjen. Ovnen hadde dem no ikke klart å ødelegge og drivved va det alltid nok av i Djupdalen, så det blei no både varmt og koselig inne. Ho mamma hadde ordna en pakke til hver av oss. Og så fikk æ i tillegg en kjole til dokka mi, av ho tante. Herre min, æ væ jøger (blanding av kryhet og glede) når æ pakka den opp.
Den vinteren må jo ha vært spesiell, foreslår vi. Signy byr oss mer lefse mens hun tenker seg om.
S: Dokker e no så forsiktig med språkbruken, dokker ungdomma. Æ vil no kalle den vinteren grusom. Det va så vidt det sto til liv. Vi levde på et minimum som æ i dag ikke fatte at gikk an. Mat i havet va det nok av. Og heldigvis berga han onkel båten. Men, å bo under en seilduk og nån iland-rækte råttstokka i nesten 6 måna, det unne æ ingen.
Signy har et barnebarn som er ett år eldre enn det hun var den første vinteren etter krigen. Vi spør om hun kan si noe om dagens jul kontra den hun husker fra årene etter krigen.
S: Takk og pris for at vi ikke må oppleve nåkka lignanes igjen. Det finnes nok av lidelse i verden om ikke også ho Julianne også må oppleve det. Ho hadde nok takla det, for ho e no en tøffing. Men, dagens jul kan ikke sammenlignes med det vi opplevde. Men, ett hadde vi. Vi hadde ingen forventninge. Og da blei det lille vi fikk, så mye mer verdt! Den dukkekjolen æ fikk den jula, tok æ vare på til lenge etter at æ blei voksen.
Jul i dag er bare nesten som i gamle dager
Signy ser ut av vinduet og vi sitter en stund og beundrer utsikten til Lyngsalpene i ettertenksom taushet. Etter et høflig avslag fra oss på tilbudet om mer kaker, konstaterer hun tørt (omtrent like tørt som kjøpkakene) at hun i år bare sendte penger. “Det e så mye styr med de gavan. Og ungan i dag har jo alt. Æ tenkte dem sjøl veit best ka dem treng.”
Hvordan var jula i årene etter krigen? Det var jo da vi bygde landet, blir det ofte skrevet.
S: Det va no selvfølgelig litt bedre. Vi fløtta jo til andre sia av øya og til nytt hus året etter. Ho mamma traff jo han Olaf og vi blei etter hvert syv søsken. Alle jenter. De syv søstre sa vi no gjerne. Ha ha… Rasjonering va det jo. Men, for oss betydde det heller at vi fikk litt mer enn det vi hadde hatt før krigen. Det va nok bare sørpå at den klagde på dårlig kaffe og lite røyk…
Signy forteller om samhold og omsorg for flere enn medlemmene i egen familie. Og at det å dele på det man hadde, var en selvfølge. Alle bidro med noe. I det minste egen arbeidskraft. Også barna. Uttrykket “barnearbeid” var ennå ikke i bruk. Vi spør om hvordan hun feirer jul nå for tiden og hun forteller at planen er å feire jul på Hansnes der hun nå bor. Julemiddag og feiring blir hun med på sammen med “de gamle”, som hun kaller de på gamlehjemmet. Hun er selv 83 år gammel og klarer seg stor sett på egen hånd. Hun jobbet selv i mange år på hjemmet og har etter at hun fikk omsorgsbolig, hjulpet til med småting når helsa har tillatt det. Hun liker å kunne være til hjelp.
Vi lurer til slutt på om Signy har noe hun vil si til våre lesere. Om hun har ett visdomsord.
S: Det vil no helst gå godt, bruke æ no å sei. Sjøl om æ en som ofte bekymre mæ unødig, så e det jo sant. Selv krigen overlevde vi. Og ny jul blir det no hvert år.
Med det forlater vi Nordeidet og gir full gass for å nå neste ferge. Vi rekker den akkurat. For det vil jo, som Signy sier, helst gå godt. De fleste bekymringer blir det ikke noe av.
Som en ivrig bruker av facebook har man blant annet vært svært så frempå om søppel og hvor fullt havet er av det. Og det må vi jo gjøre noe med!
Som kjent fanger ordet og dessuten hadde jeg trykket “interessert” på en aksjon. Det var jo lenge til søndagen og mye kan jo komme i veien. Men, neida. Den gang ei. Selv været hadde konspirert mot meg og blitt alt for godt…
Så da ble det opp i otta. Enkelte av de som kom hadde faktisk vært oppe før otta. Vi var betraktelig færre enn antallet som hadde trykka “interessert” eller “deltar”. Min teori om at jeg ikke er alene om å være stor i kjeften eller litt for ivrig på å tykke “like”, ble bekrefta. Men, de som kom var det desto mer tak i. Noen kom også i båt. Og båtene trengtes for vi skulle til ei øy med for meg, et kjent og kjært navn.
Et lite utvalg av skattene vi fant
Var det mye plast på stranda da? En klimaskeptiker hadde nok hatt vanskelig for å finne ut av det. For sånne folk er status quo normalen. Søppel har vi jo alltid hatt. Og plast på strendene har vi jo hatt siden plasten ble oppfunnet en gang på 50-tallet. Men, som den klimahysterikeren jeg er må svaret på spørsmålet uten tvil bli JA! Jeeesus det var mye plastdrit!
Se ka æ fant!
Ellers fant man jo en masse jernskrammel og etterlatenskaper fra krigens dager. Men, dette var jo sosialt også og vi fikk skravla litt i matpausene. Praten gikk i hvaler fulle av plast. Hvordan plastflasker har tatt over for glassflasker. Og hva som er en normal graviditet og hvor slitsomt det kan være å få kommentarer om babymagen hele tida. Siste samtaleemne var naturlig nok da utgangspunktet var stranda hval…
To frontkvinner fra Naturvernforbundet
Vi ble alle kjørt over med båt til Reinøya i Reinøysund. Jeg er jo oppvokst på Reinøya i Troms. Men, på denne Reinøya hadde det også bodd folk. Dette er i nærheten av Ropelv der den ene av båtførerne (Helge) er fra. Han kunne en masse historier om folk. Blant annet bodde det en mann i det gamle huset på bildet over som ble født flere måneder for tidlig. Han måtte bæres over en islagt fjord for å få hjelp og ble lagt i en varm steikovn for å vekkes til live. Han var senere med og samlet inn fastfrosne lik av tyske soldater etter et forlis under krigen. Og han kunne ellers være tynnkledd ute i den verste vinterkulda.
Noen få av de alt for mange posene som ble fylt
Vel, man hadde sitt å slite med før i tida. Men, plast hadde man ikke. Det tar hele 450 år før naturen klarer å bryte ned en enkelt plastflaske. Så har du en beskjed til barnebarnebarne…osv barna dine, skriv den ned og putt den i ei plastflaske og kast den på havet. Når den en gang åpnes om noen hundre år kan det kanskje stå “Sorry, var visst klimaskeptiker likevel”…
Høsten er her! Merkelig nok finnes det de som ikke liker høsten. Noen av dem blir til og med deprimerte. Er du sånn? Ikke jeg!
Her skal du få hele 10 gode grunner til at høsten utvilsomt er den beste årstiden:
1. Sommeren er over! Du slipper å være skuffet over nok en dag med kaldt og vått vær. Høsten skal være kald og våt! For egen del trives jeg mye bedre i treningsdress, myggspray og støvler enn i badeshorts, solkrem og sandaler.
2. Det er nå at alt som vokser kan høstes! Om du har sådd noe eller bare venter på at bær og sopp skal bli klare for henting, er det nå det skjer. Meg finner du på ei multemyr eller på vei rundt ett vann på fjellet. Alltid utstyrt med bøtte, myggmelk og turrøyk.
3. Det er masse bra som begynner når høsten kommer! Ny jobb, ny skole, nye naboer (heia Kine!) og nye vennskap. Og så kommer de beste TV-programmene i gang igjen. Her i huset ser vi fram til Stjernekamp og Side om Side på NRK1 i kveld. Hygge…
4. Fotball! Må nesten ta med et eget punkt om engelsk fotball. Der starter ligaen i august. Og høstfargene er vakrest på fotballbanen. Som Liverpool-fan ser man jo fram til at Klopps menn skal starte på veien til seriegull. (Heisann Kjell Gunnar!) Denne sesongen har faktisk jeg og en gjeng kjøpt billett til siste seriekamp i vår. Den går på min bursdag. Gjett hva jeg ønsker meg i bursdagsgave…
Venninner
5. Høsten er en tid da turer i skog og mark er ekstra spektakulære! Det blomster over alt. Og trærne får etter hvert de mest fantastiske farger. Livet får mer farge på høsten. Det kan jo være litt trist når sommervenninna di drar. Men, tenk på alle de gode minnene dere har.
6. Sommeren er faktisk over! Det betyr også at du igjen kan se ut som en flodhest på land uten å ha komplekser. Uansett grunn til at du har est litt ut. Kan jo være at du rett og slett er gravid! (heia Anja!) Nå kan og skal alt kles inn og du blir så fin så. For min del skal jeg snart delta i NAV NM i fotball og volleyball. På søndag er her igjen klart for bakkeløpet Melkesyra. Flesket skal nok få trimmet seg…
Miniflodhest
7. Det nærmer seg jo jul! Og nå som vi straks er i september så er det bare tre små måneder til du kan åpne første luke i julekalenderen. Har en svigerinne som starter juleforberedelsene så snart sommeren er over. (Halla Lindis!) Jeg har også bevart barnet i meg godt nok til at jeg kan glede meg litt til jul, jeg også.
8. Det er snart jakttid! Der treffer du gamle venner og drar på hytteturer der skrønene hagler. Er du heldig slår du opp igjen den gamle lakseryggskaden i tide til åpninga av lakseelva. Her har jeg aldri deltatt. Har verken hagle eller fluestang. Jeg jakter multebær. Helst den store grovkalibra sorten.
Multeterreng
9. Du kan få sparka udugelige politikere! Annen hvert år er det enten kommune og fylkes-valg. Eller som i år, Stortingsvalg. Høsten er også tiden for slakt. I år har det blitt mye flesk… For meg er fagforeningsarbeid mye viktigere. Men stemme gjør jeg selvsagt også. Og for å sikre at jeg ikke blir lurt av Erna og Siv til å stemme på “norske verdier” og “lavere skatt” i siste liten, har jeg i år forhåndsstemt.
10. Vær et lys i mørket! Om du ennå sitter og sipper fordi det er blitt høst så skal du vite at det er høsten som er lysest! Stearinlys og lyslykter kan tas frem nå. Å fyre på et lys på sommeren gir ingen mening, Men, når jeg sitter og fyrer i peisen, fruen (hei der Elin!) har fyrt opp noen kubbelys, vinen står og dekanterer og badstua straks er klar, da er det endelig høst!
Årets sommer kom veldig seint. Lenge så det ut til at den måtte avlyses…
Mai og juni var meget kalde måneder her i nord. Temperaturer ned mot 3 pluss ble vi etter hvert ganske vant til. En så lang vår/vinter har jeg ikke opplevd tidligere. Det kunne virke som man gikk i en evig motbakke der melkesyre var eneste belønning…
Det eneste man hadde å se fram til var neste måltid. Men, også der var det mye av det samme. Fiskekaker er godt, men ikke hver dag. Selv om tilbehøret oppgraderes aldri så mye.
Men, utholdenhet og stahet lønner seg på sikt. Og i begynnelsen av juli kom vi også i mål. Sola og varmen hadde ikke glømt oss. De hadde bare vært for travelt opptatt andre steder i landet…
På trass hadde man kastet seg uti 7,6 grader på sankthans-aften. Nærmest som et desperat rop om hjelp, må man vel kunne kalle sånt. Men, så ble Prestefjellvannet innbydende og varmt over natta 1. juli. Folk hoppet uti i yr glede.
Grillen som hadde stått bortgjømt og rustet i over ett år på grunn av en kort høst i fjor, flammet opp og serverte de lekreste retter. Fiskekaka fikk en velfortjent pause. Sure tryner ble omgjort til smilefjes.
Ikke alle var like klar for å bade utendørs. Litt reservert etter lang tid med kaldvær blir man gjerne. Men, når Barentsbadet er stengt i flere uker for oppussing, kan man i det minste lures til å lufte sure tær…
Og når godværet fortsetter og temperaturer over 20 grader blir normalen, er det jo ikke rart om man er hoppende glad. Og snart er det vår tur til å ta en lang og velfortjent ferie.
Det ligger ute en og del bilder fra Hubble på hubblesite.org. Og noen av dem er så flotte og mystiske at man blir sittende å gape.
I bildet under kan man også forestille seg at man ser figurer. Selv synes jeg det ser ut som om en astronaut (til venstre) har funnet et gjennomsiktig egg med en alien (til høyre) inni…
Nebula – Orion
Sjekk ut sida og kos deg med alle de fantastiske bildene.
PS. Et nytt og 100 ganger kraftigere teleskop er visst under planlegging. Om man får se langt nok ut, får man kanskje et glimt av meningen med livet?
Alt har sin tid. Bloggingen hadde sin. Den tiden er for lengst over. I hvert fall den tiden da blogging var noe mer enn å legge ut bilder og reklamere for noe ræl som ingen egentlig trenger.
Da jeg begynte denne bloggen, var jeg relativt nybakt pappa. Det fantes da flere mammablogger, så tittelen på bloggen var vel et svar på det. I begynnelsen handlet det mye om det å være pappa og hvordan det gikk med det søte lille nurket. Nå er nurket blitt 12. Hun er fortsatt søt, men liten er hun langt fra. Bokstavelig talt. Like høysom mora og så selvstendig og forstandig at det er en fryd. Noen rester fra tidlig barndom har vi beholdt. Jeg synger enda nattasang for henne. Fordi hun ønsker det. Og leken har vi alltid vært. Så det lekes jo litt. Lekene har bare forandret seg. Så gyngehesten har andre fått overta.
Fra gyngehest og cowboyhatt til hesteallergi og karatehjelm
Ja, tiden går og tidene forandrer seg. Etter at blogging var kult en stund, kom facebook og overtok. Så kom twitter. Og nå finnes det så mange plasser å dele og å vedlikeholde det sosiale nettverket, at det blir reint for mye å forholde seg til. Flere har rett og slett logga av internett og inn i virkeligheta igjen. Men, for de aller fleste blir man pent nødt til å forholde seg til den digitale verdenen også. Om ett år vil også nurket kunne logge seg på. Det hun møter da er mye mer skremmende enn det vi fryktet for da hun begynte i barnehagen og skolen. Vi kan bare håpe på, som alle foreldre oppigjennom tidene har gjort, at den oppdragelsen og de verdiene hun har fått, gjør det lettere å takle verden. Den digitale verdenen også.
Så da avslutter jeg med et bilde av sykkelstien som tiner fram. The Beatles sin The Long and Winding Road må gjerne være lydsporet her. Og for de som lurer på hva jeg driver med, finner du meg både på facebook og intagram, under navnet Trond Gaasland eller @trondgaasland.
Her om dagen tenkte æ en tanke om nokka æ burde skrive om. Det va en skikkelig lur tanke altså. Men, så utsatte æ skrivinga?
I dag har æ tid til å skrive. Det vil si, æ hadde nok tid den dagen også. Det va bare nokka anna æ syntes æ måtte gjøre først. Resultatet e uansett, at no har æ glømt hele greia. Den skikkelig fabelaktig smågeniale tanken æ hadde, e borte. Den ble sikkert lei av å vente og har no enten gjømt sæ eller gått videre til et anna hau. Eller har den dødd av kjedsomhet? Kem vet med sånne tanka.
Det e ikke første gang æ har opplevd det her, så æ burde jo vite bedre enn å utsette skrivinga. Og så gjelder det jo i mange andre tilfeller. For eksempel når man har lovd å måkke sny. Det passa liksom ikke helt da man kom på det. Kom litt brått på. Hadde jo sånn delvis planlagt å gjøre nokka anna. Men, kanskje litt senere? Og så vise det sæ plutselig litt utpå våren at det ikke e nokka sny å måkke…
Far min brukte å si nokka sånt som: «Det e ingen vits i å utsette til i mårra, det du kan gjøre i dag.» Men, det og ordtaket: «Bedre føre var enn etter snar» står i glemmeboka, som æ alt for sjelden slår opp i. Den boka e utrolig innholdsrik. De beste blogginnleggan mine finnes nok også der. Da æ for en herrens masse år sia førte dagbok, havna mange tanka i dagboka. Men, når æ no blar i dagbøkene mine, vise det sæ at det meste e ganske ordinært.
Gå en tur på ski? Ja!
Så koffør driv man da å utsette, når man vet kor galt det kan gå? Kanskje fordi det ikke va viktig nok. Den tanken æ hadde va muligens ikke akkurat en åpenbaring. Gjerne litt halvferdig tanke som viste sæ å være lite verdt å dele. Æ håpe i hvert fall det. For om det e svaret på meningen med livet eller en løsning på kreftgåten, så har æ tabba mæ skikkelig ut!
Hva slags verden hadde vi hatt om ikke musikk fantes? Om ikke musikk var et lovlig kunstnerisk uttrykk? Det finnes og har tidligere eksistert land i verden der musikk er underlagt sensur. Men, selv da trenger andre musikalske uttrykk enn de som er lovlig, seg frem fra undergrunnen.
Vi mennesker har siden tidenes morgen drevet med musikk og rytmer. Det er forsket en del på dette og flere studier viser at musikk har positiv påvirkning på helsa. Både å høre på og å delta. Selv synger jeg i kor. Noe som også skal være sunt. I helga som var, deltok jeg på et arrangement på en pub der alle som kom skulle ha med seg plate. En sånn som er laget av vinyl. I utgangspunkt et litt smalt opplegg. Men, det kom mange flere enn de mest dedikerte vinylnerdene, som kom først. Og stemninga var på topp hele kvelden. Musikk må gjerne nytes ute.
Selv har jeg mange opplevelser med musikk alene. Det å kunne høre på favorittmusikken mens man arbeider er noe, er fordelaktig for arbeidslysten. Det har jeg erfart i mange sammenhenger. Husker en gang fader’n skulle ha meg til å plukke groer av potetene i kjelleren. En ordentlig møkkajobb i utgangspunktet. Men, med Walkman og flere kassetter med godlyd, gikk jobben unna nede i kjellermørket. Nylig gjorde jeg unna et større vindusvask-oppdrag utendørs i regnvær, med Herreavdelingens Platesjappe som akkompagnement. Walkmannen er for lengst byttet ut med en mobiltelefon med bl.a. en NRK-app. Jobben gikk unna i rekordfart. Og jeg kom meg ut i friskluft.
Jeg er jo av de som aktivt oppsøker musikken. For enkelte, særlig mennesker på institusjon, må ofte musikken komme til dem. Koret jeg synger i har hatt en runde nå i vår på flere av eldrehjemmene i kommunen. Og når man får betalt i fjes som lyser opp når en gammel sang får demensen til å vike i noen minutter, da er det fint å drive med frivillig arbeid. Selv er jeg mer opptatt av litt tøffere toner. Tung rock er det jeg hører mest på for tiden. Sweden Rock Festival kan i så måte anbefales. God musikk og godt selskap er utmerket terapi for en sliten kropp. Selv om det vel kan ta litt på fysisk underveis, lever man lenge på minnene. Også her oppholder man seg utendørs.
Så sitt ikke inne og depp i sommervarmen. Kom deg ut og hør på musikk!
