LO Stat Finnmark ønsker at nordområdesatsinga nå som resultat av alt bråket rundt fylkessammenslåingene, får et konkret innhold. At mere av de pengene som tjenes inn i Finnmark blir investert her. Da må man spesielt her i nord investere i offentlig arbeidsplasser. De private har en lei tendens til å forsvinne dit det bor mer folk. Og da holder det ikke å lage lange utredninger og reformere, uten støtte i befolkningen.
Det blåser en tvangsreformvind over landet
President Roosevelt oppfordret i sin tid verden til å se til Norge (Look to Norway). Dette var i en tale om motstand mot Tysklands okkupasjon. Norges motstand og kampvilje var beundringsverdig. Og er ikke det en bra ting ellers også? At vi ikke så lette aksepterer overmakt og tvang? I Finnmark har det som kjent i lang tid vært opprørske tilstander. Men, denne gangen er det mot egne landsmenn. Et knapt flertall på Stortinget har bestemt at fylket skal nedlegges og innlemmes i en region, sammen med Troms. En full kapitulasjon forlanges av Regjeringen.I mange år har det vært snakk om en nordområdesatsing, men med lite eller ingenting av merkbar effekt. LO Stat i Finnmark tok i forbindelse med denne satsingen initiativ til opprettelsen av Sykehusinnkjøp som ble lagt til Vadsø. Nærmere 50 arbeidsplasser betyr det. Men ellers har Finnmark mistet stadig flere arbeidsplasser. I staten har man sentralisert og flyttet ut av Finnmark stadig flere stillinger. Forsvaret har blitt bygd ned. Spesielt i nord. Skattekontor, lensmannskontor og andre offentlige kontor har forsvunnet eller blitt nedbemannet. NAV-kontorene og mange andre offentlige arbeidsplasser vet vi står for tur.
Fylkene i den planlagte Viken regionen har også begynt å vurdere stans i arbeidet med sammenslåing. Det gjennomgående problemet synes å være en manglende plan for hvordan og av hvem, oppgaver blir løst i regionene. Det store flertallet i Finnmark har sagt nei til sammenslåing med Troms i en folkeavstemming. Vår oppfordring til politikerne er å legge vekk kjepphester, ta av skylappene og se til Finnmark. For her venter vi fortsatt på det tas sats i nordområdesatsinga!
Vi kan vel begynne å snakke om høst nå. Om du vil krampeholde på at det egentlig er sensommer, så la gå. Men, nå som skolene starter opp og mange også starter i en ny jobb etter ferie, er det også tid for å starte opp med andre ting. Det har en tendens til å skli litt ut på sommeren. Fokuset er gjerne på kos og fornøyelser. På bildet under har gjengen ulike grader av “dagen derpå”. På samme måte kan høsten fortone seg som “årstiden derpå”.
Bildet er arrangert
Det er mange mulige valg. Spesielt om du ønsker å trimme og komme i form. Kanskje vil du ta ordentlig tak og melder deg inn i en karateklubb. Blir det for heftig og du bare ønsker å bli mer sosial, så er jo sangkor å anbefale. Mitt kor starter opp neste mandag. Men, jeg har tenkt at det er på tide å prøve noe nytt. Og siden jeg sliter litt med ryggen har jeg funnet ut at jeg må gjøre noe med den.
Før i tiden drev jeg jo og jogga. Nå tåler jeg det dårlig så jeg har meldt meg på et kurs i yoga. (Teit ordspill, men det måtte bare med…) Kanskje man etter hvert blir lei av å gå lange turer og melder seg på løpegruppa som starter denne mandagen, men da må det være mer skikk på ryggen. Hvem vet. Kanskje jeg til og med stiller i yogapants etter hvert. For jeg skal altså begynne med yoga. En dag i uken i begynnelsen. Mental og kroppslig balanse må øves opp. Hos meg er det nok for lite av det. Jeg er litt spent på om denne trepinnen av en mann takler øvelsene som inngår i kurset. Så dette blir spennende!
Med slike dager som Kirkenesdagene følger mange anledninger til å oppleve noe interessant i nærmiljøet. Alle byene rundt om på kysten i Finnmark har egne “dager”. Felles for dem er at kultur gjerne har en viktig plass. Noen steder mer enn andre selvfølgelig og i år var variasjonen i de kulturelle uttrykkene særlig stort her i Kirkenes. Her kommer en liten oppsummering av det jeg fikk med meg.
Aktive Kirkenesere
Bildet over er fra lørdag, men Kirkenesdagene startet allerede onsdag kveld med konsert med Trine Rein. Familien hadde en nær-Trine opplevelse på onsdag formiddag da hun spiste thaimat (thaimat o-ha-ha!) samtidig med oss. Hun fulgte mye med sin Monsen minutt-for-minutt. Snakk om åpent forhold… Boder med utsalg av mat og mye annet sto fra torsdag til lørdag. Gamle koner fra Russland og omreisende som selger spikkepølse, lakris og knallperler fylte gatene. Lørdag kunne vi som har jobb ellers i uken, få med oss konserter, dansing (både gammel og ny) på torget og mye annet. På kvelden var både jeg og fruen på ABBA-konsert. Eller rettere sagt karaoke-konsert. All musikken var spilt inn på forhånd. Sangerne var flinke, men man fikk unektelig en ABBA på “sparebluss” følelse av det hele. Lunsjkonserten med duoen (mor og datter) Sætervik Bye var høydepunktet for undertegnede. Ikke fordi den var gratis, men fordi de er så fantastisk flinke. Valthornet er for øvrig nesten mitt favoritt blåseinstrument. Rett etter tverrfløyte. (Hint John Entwistle/The Who)
Bøker er jo så absolutt kultur. Og Kirkenesdagene er en mulighet for å lansere nye bøker. Gjerne med lokalt tilsnitt. I år var en “spionthriller” den store hiten. På lanseringa var det stappfullt av nysgjerrige tilskuere. Igjen var det gratis inngang. Men presentasjonen av Under Mistanke – En beretning om politisk overvåkning i Sør-Varanger (av Arne Store, utgitt posthumt), var så godt regissert og hadde så mange interessante innslag at man hadde lyst til å betale inngang etterpå. Harald G. Sunde som var med på å gi ut boka, fikk for øvrig Rallarprisen på lørdagen. Innsatsen hans over tid for å få fram historiene til partisanene under krigen var en av de tingene han ble hedret for. Skjebnene til de spionmistenkte under den kalde krigen var bare det nyeste eksemplet på at han engasjerer seg i følgene av andre verdenskrig. Han deltar for øvrig også som lege for Leger uten Grenser.
Fornøyde konsertgjengere på vei ut av kapellet
Kong Oscar II kapell er en steinkirke som er oppkalt etter kongen som regjerte over Norge under unionstiden, da bygget ble oppført. Den ligger godt synlig fra havet og var inntil en gang på 70-tallet hvitmalt. Det er altså ikke noe nytt at man bygger signalbygg. Her begynner Norge signaliserer den. Spesielt til russerne på andre siden av Grense Jakobselv. (Prekratite povorachivat’ lodku!) I dette signalbygget holdt Per Anders Store (sønn av forfatteren av overvåkningsboka) konsert der han improviserte fram en slags reise i lyd. Gitarer, effektpedaler, data og akustiske elementer ble vevd sammen til en times konsert. Kirka var utsolgt og selv om det kan være en prøvelse å være stille en time, klarte selv den yngste i familien det. Litt kjedelig, mye gjentagelser og alt for harde benker var dommen fra hun som ellers kun forholder seg til listepop og youtube på sofaen..
Per Anders lager lyder
Dette var avslutningskonserten for Kirkenesdagene. Før det var vi noen timer på bærtur. Ikke sånn som keepere er på (Premier League starter snart!) Her var det multer og blåbær som var i fokus. Og så litt turkos og mat bragt med i sekker. Ikke det at jeg rakk mye kos. Til det hadde jeg alt for mye multer å rekke over på kort tid. Måtte nesten løpe tilbake for at vi skulle rekke konserten. Noe vi akkurat greide.
Som sagt ble det travle dager. Travle og morsomme Kirkenesdager.
Rimordboka på nett har gitt seg selv tilnavnet Nødrimordboka. Så pass ærlig synes jeg det er godt de er. Så gjelder det å bruke ordboka med en smule vett da… Jeg skrev inn ordet sommer og valgte å bare bruke rimord med to stavelser. Alfabetisk måtte det bli. Ellers blir det for lett. Og da ble det sånn:
Det er sommer Blomstrene blommer og bomsene bommer Vi feller våre dommer, fordømmelser flommer Mye rart passerer våre gommer. Ord bare kommer
Det er sommer Hendene i dine lommer. Spis flere plommer Men, magen vår rommer mange fler tommer Målet: Spille trommer på alle de velfylte vommer
Jeg vil vel påstå at da jeg fikk problemer med blodtrykket og lå innlagt en uke, fikk jeg en kraftig påminning om at kroppen min trenger aktivitet. Jeg så vel ikke akkurat lyset, men mørkt var det ikke heller. Ikke det, jeg har vært aktiv. Men, det har bare vært så halvhjerta. Innfallsmetoden har styrt aktiviteten. Og det er jo utrolig hvor mye forskjellig vær som kan i veien for treninga. Sykling, svømming og skigåing krever tiltak. Helst faste avtaler. Nå som det er tid for multebær går det imidlertid av seg selv. Multa plukker seg ikke selv og den modnes på rekordtid i denne varmen. Og som en ser på bildet under, hender det faktisk at man ser lyset.
Og han sa – La det bli multer. Og se: Det ble multer. Dritmasse multer.
Hver tur er en opplevelse i seg selv. Enten på grunn av naturen og hva som skjer rundt meg. Eller på grunn av utfordringer under veis. Da jeg var en tur i Reinfjorden, klatret jeg jo opp gjennom fjellknausene der. God trim det og full av naturinntrykk. Man blir nesten litt salig når man får se sola skinne gjennom skyene som på bildet ovenfor. Det var ellers ikke antall multer eller hvor mange kilo som ble plukket som styrte hvor jeg gikk. Heller nysgjerrigheten på hva som ligger bak neste haug. Kanskje treffer man på en rein eller et rypekull. Plutselig er man i en liten skog som har etablert seg mellom noen knauser. En oase omgitt av granitt.
Fjellvann. Et av mange.
Bildet over er av et vann som ligger der midt oppå fjellet. Litt sånn plutselig og mest bare i veien for trim og plukking. Men, eventyreren i meg begynner straks å lage historier om alt det mystiske som kan ha foregått her ved dette vannet. Og ikke minst hvor mye rart som kan bo i og ved dette vannet. Jeg hadde tross alt to bestemødre som trodde fullt og fast på overnaturlige vesener. Man snakket ofte om huldra, nøkken, draugen og småfolk da jeg var liten. Dauinger, spøkelser, skrømt og gjenferd var et dagligdags fenomen i mitt lille hode på 70-tallet. Så en tur på myra eller i fjellet vekker ennå minner i tillegg til at man lager nye. Med litt trim og balansetrening på kjøpet.
Multeparadisiske tilstander
Jeg har alltid med meg telefonen på sånne turer. Den er nødvendig som sikkerhet i tilfelle uhell. Og så blir det av og til tatt bilder. Den teller også antall skritt jeg går. Så både naturopplevelsene og trimmen blir dokumentert. Skrittene blir jo mange. Spesielt om man som på bildet under går litt lenger enn man pleier. Jeg innså at det kunne bli litt for langt om jeg skulle fortsette bortetter det jeg der fikk se. Denne delen av fjellet ville det ta mange timer å bli kjent med. Men, neste år blir det nye eventyr i fjellet.
…oppå fjellet, oppå fjellet…
Selv om man er sliten og har vondt i ryggen etterpå, er disse turene med på å lade batteriene til en lang vinter. De mange timene med friskluft og lukt av lyng, pors, mose og myrull er en god investering. Både fysisk og psykisk. Man får tenkt godt og grundig på ting som bekymrer. Og der er det jo nok å ta tak i. Og plukker jeg mer bær enn jeg trenger kan jeg alltids selge den. Fryseboksen begynner allerede å fylles, så jeg tror jeg må begynne å legge noe ut for salg. Forskere i Finland har faktisk påvist at multer kan kurere kreft! Så her er det bare å trykke nedpå med multer folkens.
Vel tilbake på jobb etter fire uker sommerferie, er det mange som spør hvordan jeg har hatt det i sommerferien. Når man bor i en by så nært Russland som er kjent for sitt detaljefokuserte forhold til overvåkning, vet man at hemmeligheter ikke noe som verdsettes. Så kanskje er det noen igjen som ikke er godt nok orientert om mine fire uker med opptjent ferie. Og det ville jo kunne tolkes som en tjenesteforsømmelse om jeg bare informerer enkelte statsansatte om hvordan jeg “hadde det”. Så siden det er viktig med åpenhet og transparens i statlige organer, får du og alle andre herved en utførlig redegjørelse:
Båt i solnedgang
Uke 4 av i alt fire uker (altså den siste uka, jeg tar det kronologisk og bakvendt) ble preget av ekstremvær. Vi kom hjem fra vår biltur til ekstremt godt og varmt vær. Det var så godt at vi sleit litt som man jo gjør når ekstremvær meldes. Heldigvis unngikk Sør-Varanger skogbrannfare og ødelagte avlinger, men vi fikk smake på det “dæm sørpå” har slitt med i sommer. Man lå og vaka i Fjellvannet til stadighet og på jobb gikk det rykter om svenske tilstander. Altså at det var for varmt for å jobbe. Men, det slapp jo jeg som i tillegg brukte ferien på å bli friskere. (Se forrige post) Den nye telefonen min registrerte over 10000 skritt flere dager på rad. Mye på grunn av alle badeturene. Så her er det ikke snakk om å hvile seg i form.
Bildet over er av en gigantisk plastsvane som lå fortøyd i Fjellvannet en halv dag, før den ble sendt til de evige plastmarker av noen ungdommer som hadde det alt for travelt med å leke. Velforeningen som fikk hjelp av selveste Vegard Ulvang til å sette ut svanen, må vel vurdere både bruken av plast som materiale og sårbarheten til det som plasserer der, før neste innkjøp gjøres. I tillegg må dette med søppel nevnes. Mange mennesker på en plass fører til mye søppel. Vi mennesker har en tendens til å produsere søppel. Og i tilfellet Fjellvannet har det vært etterlyst søppeldunker. Det er en ordentlig håpløs ide. Settes det opp søppeldunker er det et signal til enkelte mensker om at her er det lov til å søple. Og søpla havner like gjerne utenfor søppeldunken som inni. Ta heller med deg hjem søpla. Klarer du å bære fulle ølbokser med deg er det en selvfølge at tomme bokser er mye lettere å bære med seg hjem!
Fruen og mamma i Søreidfjæra
I uke 3 holdt vi til, etter et par dager i Tromsø, på min hjemplass på Reinøya. Mitt barndomshjem står nå tomt det meste av året. Min mor bor i omsorgsbolig til vanlig. Og nå som huset har vært uten vann en stund har det ikke vært “barebare” å være der. Vi fikk henne likevel med oss noen dager. Vann ble hentet hos en god nabo. Og det ble riktig så gammeldags og koselig med det. (Bortsett fra ladinga av bilen, som jo faktisk gikk an der!) Når man ikke gikk turer etter fjæra, var vi oftest på besøk hos mitt søskenbarn som tilbringer det meste av sommeren og helgene på en gård oppe i Nordeiddalen. Dalheim heter det der. Ellers heter stedet Nordeidet og nabobygda er Søreidet. I mellom ligger Sørfjellet som kalles Rundfjellet av de på andre sida av øya. De ser da et rundt fjell fra den sida. Nordfjellet ligger også nord for Nordeidet og de på andre sida har ikke funnet et annet navn på det. På Reinøya der dette er, kaller man ting for opp etter hvor de er eller hvilken form de har. Man kaller også en spade for en spade. Men, det er så selvfølgelig for beboerne på Reinøy at de bare rister på hodet av slike uttrykk. “Dæm har no tongt førr det, de søringan” kan man da få høre. Vi har også en elv som kommer ut av et hull i fjellet. Den heter “Pesselva” og ligger på Migarnes…
Hjemplassen Bakkehell
Uke 2 kom etter en uke hjemme der vi for det meste holdt på med forefallende arbeid. Vi dro da avgårde til alle finnmarkingers ferieparadis, Bottenviken. Så langt sør er det fullt av solfylte campingplasser og man kan bade i havet! Nærmere bestemt kjørte vi til Pite Havsbad. (Jajamen…) Og ferden dit gikk i det som kalles en hybridbil. Altså en bil som også går på strøm. Derav tittelen på innlegget. (Hujedamej!) Men, dette med ladestasjoner for el-biler har man liksom ikke helt kommet i gang med. Så vi fylte fossilbasert og hadde vel brukt bensin tilsvarende et par T-Rex når vi kom fram til sydens varme land. (Bluhavaai..) Piteå er ellers en hyggelig og til dels koselig by, så vi fikk gjort en del shopping der. Ikke bare på Systembolaget, men nye tallerkener og en sparkesykkel havnet også i bagasjen. Det er mye man plutselig har bruk for når det er på salg. (Griseknoen och Lukas ska dom heta.) Ellers fylte man tiden med fotball-VM, strandludo og gode bøker. Jeg fikk lest ferdig biografien om Cornelis Vreesvijk og slapp dermed unna det meste av strandlivet. (Piluttan dej!)
Strandludomesterskapsdeltakere
Når jeg skriver dette “pesse det ned”. Det er begynt å regne etter noen ukers tørke. Perfekt være-på-jobben-vær. Bra for bonden også. Og snart er det helg!
Det begynte med at jeg våkna en dag og følte meg “rar” i høyresiden av kroppen. Jeg følte meg liksom nummen i deler av foten, armen og oppover nakken. Ellers følte jeg meg OK. Tidligere hadde jeg bestilt legetime for å sjekke noe annet og det var ennå noen uker til timen. Skulle jeg be om tidligere time eller vente til den planlagte timen? Det endte med at et viktig møte i fagforeninga ble prioritert. Ting har jo en tendens til å gå over. Og dessuten er jeg jo mann. Vi blir aldri så syk at det er noen vits i å gå til legen…
Nummenheten gikk ikke over, men ble ikke verre. Da jeg omsider kom meg til legen nevnte jeg denne merkelige følelsen og at balansen min kanskje var litt dårlig. Han målte blodtrykket, konstaterte at det var kjempehøyt og sendte meg rett på sykehuset. Derfra og i nesten en uke var jeg innlagt. Etter masse tester og undersøkelser kom man fram til at jeg ikke bare hadde høyt blodtrykk, men jeg hadde også hatt et lite hjerneslag. Ja, kanskje to faktisk! Hjerneinfarkt ble også brukt som begrep. Hæ!? Det går da ikke an! Jeg er jo en frisk og aktiv fyr. Infarkt er jo alvorlige greier. OMG og WTF!
På den andre siden er man jo neste 50 og på tross av litt aktivitet har man jo ikke verdens sunneste livsstil. Og når jeg undersøkte så viste det seg at høyt blodtrykk var en familiesvakhet. (Det er jo godt å ha noe å skylde på.) Jeg følte meg like røten og falleferdig som hytta på bildene. Klar for kondemnering med et indre som var begynt å gå i oppløsning. Jeg fikk føle på dødsangst og på å ikke ha kontroll på kroppen. I begynnelsen prøver man seg jo fram i forhold til medisin. Og kroppen må også venne seg til den. Jeg har aldri brukt noen medisin. Det ble mange rare og ekle utslag og følelser av dette pillekjøret. Men, heldigvis har jeg venner som har vært igjennom det samme. Takk og lov, for ei stund var det ille.
Noe måtte gjøres med helsa i tillegg til å ta medisinen. Vi kan ikke ha det sånn! Så da ble det røykeslutt, trimstart, kostholdsendring og alkokutt. En drøy måned senere røyker jeg fortsatt ikke. Går daglige turer, spiser mindre snacks, drikker ikke kaffe og drikker alkoholfritt øl innimellom. Det er en lang vei igjen, men jeg føler meg litt mindre røten. Alle øvelsene fysioterapauten har pålagt meg hjelper også. Det begynner også å skje noe med balansen. Tennene pusses mens jeg balanserer på et ben. Jeg svømmer en gang i uka. Siste måling av blodtrykk viser fin framgang, men det er mer å gå på. Så her blir det ikke noe kortvarig opplegg.
En hyggelig effekt av det hele har vært at jeg har kommet i gang med å lytte skikkelig på musikk igjen. Ikke det at jeg har stoppet med det, men når man går tur med en Discman og hører på musikken man har med, blir opplevelsen en annen. Man får med seg så mye mer. Og samtidig er man utendørs og trimmer. Jeg går fort. Hadde med meg en kollega en dag og hun hadde skrittmåler med. Der hadde det blitt registret 20% løping. Og hun hadde barnevogn med. Så det gikk unna. Jeg fikk jo ikke dratt til Liverpool til siste seriekamp som planlagt, men sparte vel noe penger på det. Men, alt kan man jo ikke skylde på hjerneslaget. At Liverpool tapte finalen i mesterligaen skyldes definitivt alt annet enn min helsetilstand. En viss Ramos skal få det meste av skylda. J..la k.k!
Prikken over i-en…
Til slutt et hjertesukk. Mens jeg var innlagt og etterpå, har saken om luftambulansekrisa pågått. Fly som skal sørge for at alle som har lang vei til sykehus får livsviktig hjelp, har stått på bakken. Den blåblå regjeringen skylder på alle andre og gjør minimalt med problemet. At de faktisk har ansvaret ser ikke ut til å affisere. den ulydige befolkninga i Finnmark som nekte å la seg slå sammen med Troms skal tuktes. Et dødsfall må nok til for at noe skjer og jeg er sjeleglad for at det nå ser ut til at det ikke blir mitt liv som blir ofret i anbudsprosessens navn. Så Mr. Ramos, æ trekke det tilbake. Det e ikke du som e en j..la k.k. Det e Mr. Høie og store dela av Stortinget. Måtte dokker brenne evig!
Påstand: Russland har blitt avslørt som en nasjon med juksere. Hele greia er styrt av staten og president Putin har lenge vært tungt inne i saken…
Jeg har lenge tenkt at våre naboer i øst neppe er så ille som amerikanerne skal ha det til. Men, det er mest en reaksjon på at USA er så gjennomkorrupt og falskt. Der dopes det også. Men, en statlig styring av det hele er ikke blitt bevist. Og jeg vet etter å ha truffet en mengde russere og amerikanere at det finnes en masse vennlige, morsomme og omtenksomme mennesker på begge sider. Men, det er jo ikke det saken handler om her. I samme OL som Norge etter alle solemerker er i ferd med å sette ny verdensrekord i medaljefangst uten doping, er de beste russerne utestengt pga. statlig finansiet doping. Og nå har jaggu en av de russerne som fikk bli med likevel, blitt tatt for fusk…
Spørsmålet er nok ikke så mye om min påstand er riktig, men hvorfor? Hva i all verden kan få en nasjon til å satse så mye på organisert juks i noe så ubetydelig som idrett. Vi vet jo at doping var utbredt i de fleste østblokkland. Men, de landene det gjelder, unntatt Russland, har jo ikke hatt særlig med dopingsaker i ettertid. Mens Russland tilsynelatende har fortsatt som før. Og at den tidligere KGB-mannen Putin har vært delaktig kan det ikke være tvil om. Hva er greia og hvorfor er dette så viktig at man gjør hva som helst?
For jeg nekter å tro at russere synes det er greit å jukse ellers. Hva er vitsen med konkurranse og regler, om det å jukse blir viktigst? Det må jo være mer interessant å være best fordi man har trent best, enn å utsette kroppen sin for farlig manipulering som jo bruk av doping er.
Russland er egentlig et ungt land. Det er de i den forstand at det Russland vi kjenner i dag oppsto etter oktoberrevolusjonen i 1917. Alt ble kastet om på fra da. Fra tsardømme til presidentstyre. Fra føydalstat til (etter hvert) diktatur. Og da diktaturet så ut til å ende i kaos, tok oligarkene over med de nye presidentenes velsignelse. Og da Putin tok over etter å ha rydda litt først, var vi på sett og vis over i et skinndemokrati som egentlig er like mye diktatur som det alltid har vært. En sterk sentralmakt har alltid vært viktig i Russland. Det finnes nok mange som vil nyansere dette eller gi en helt annen forklaring. Men, dette er min blogg og min verdensforståelse…
I oppbyggingen av den nye staten ble propaganda og oppbyggelige fortellinger avgjørende. Det var de også i forminga av det nye Norge fra 1905 og ut. Vi har absolutt hatt vår part av nasjonalisme og propaganda. Men, altså på en litt annen måte. I hvert fall i forhold til sport. Doping i Norge har aldri hatt noen organisering. Verken på nasjonalt eller annet nivå. (Selv om det finnes nok av skeptikere som fikk vann på mølla i forbindelse med Johaug-saken.)
For Russland har det å fremstå som sterk og mektig vært mye viktigere enn alt annet. Når man i tillegg har blitt demonisert av et samlet vesten, tenker jeg at mange sperrer som man hadde i utgangspunktet, er blitt borte. Og da sørger man for at alle som driver med idrett gjør det best mulig. Tabletter og sprøyter med illegale midler blir til kosttilskudd og nødvendige vitaminbehandling. Og bloddoping en selvfølge, fordi “alle andre” gjør det. Russere er ikke så annerledes oss andre. Om en godt utdanna lege forteller deg at du må ta nødvendig medisin og skifte ut blodet ditt, da gjør man det.
Propagandaen krever resultater. Man må ha noe å vise til. Om det russiske ishockeylandslaget skulle vinne i OL, vil det bli utnyttet for alt det er verdt. Det kan endog sikre at Putin og gjengen hans beholder makta mye lenger. Russland har nemlig sørget for ar hockeyproffene deres spiller i en russiskkontrollert liga. Og snart arrangeres fotball-VM i Russland. I fotball er også god kondis viktig. I Sotsji-OL var antakelig samtlige russiske utøvere som kunne ha fordel av det, bloddopet. Sjansen for at det skjer igjen når et stort mesterskap arrangeres i Russland, er overhengende. Fotball er for øvrig en sport som aldri har tatt et ordentlig oppgjør med doping.
I dette innlegget har jeg brukt flere bilder tatt i Gagarin-museet* utenfor Zapoljarni. Siste bilde er av øyesåret Nikel. Norges nærmeste russiske by. Jurij Gagarin er en viktig helt i Russland. Som første mennesket i verdensrommet er han kanskje den viktigste. Jurij hadde aldri blitt så stor helt hadde det ikke vært for at Russland la alt av prestisje og brukte mye mer penger enn de hadde for å vinne kappløpet. Økonomisk doping altså. Også der er USA medskyldig…
Muligens er Frode Berg saken et greit bevis på at man i Russland langt på vei har en helt annen innstilling til individet kontra staten. Det skal ikke mye til for å havne i fengsel om Putin eller andre har bestemt seg for det. Da er det nok vanskelig å ikke dope seg om man får beskjed om det.
Dnort
* Museet er en gammel brakke full av sammenrasket romfartsrelatert skrot. Samt flere fotomontasjer. Interessant kun fordi det avslører hvor desperat Russland er i sitt forsøk på å virke stor og mektig. Innholdet var altså et slags romfartsmuseum, mens brakka var 100% shabby. Uten strøm og uisolert.
Barn er søte og sjarmerende. Selv jeg var vel det. I hvert fall om en skal dømme etter antall likes på Facebook. Donald Trump er alt annet enn søt. Direkte usjarmerende er han.
Denne posten begynte med at ei dame fra hjemplassen min (Nordeidet) la ut et gammelt bilde av meg, nå like før OL. Iført 70-tallets norske variant av dongeri. Olabuksa rula. Jeans fikk man nesten ikke kjøpt. Norsk privatøkonomi på 70-tallet var ikke all verden. I den grad man hadde en privatøkonomi i det hele tatt… Og verden var ennå ikke så amerikanisert som nå. Selv i USA var vel da det å velge en så lite sjarmerende president som Donald Trump, en direkte latterlig ide for de fleste. Men, en amerikansk president som er sympatisk har alltid vært fabelaktig utopisk. De har alle som en vært svært så krigersk. Spesielt fredsprisvinneren Barack Obama.
Så der sitter jeg en gang i 1972 og er kjempekry fordi jeg har både dongeribukse og gyngehest. Kan det bli bedre? Buksa er riktignok full av bleie med et muligens meget usjarmerende innhold. Men, det vil jo aldri kunne stinke så kraftig og være så farlig for resten av verden, som politikken til Trump og co. 1972 var for øvrig samme år som Watergate-skandalen… I USA er det bare de rikeste som har råd til å dra på ferie. Ferie er ikke noe man har krav på og som er betalt for alle. I Norge i 1972 var det heller sjelden å dra på ferie. Mens det i dag er en selvfølge for de fleste. Og det er en selvfølge at barna skal være med. Om foreldrene mine skulle ha dratt noe sted i 1972, hadde det nok vært under forutsetning av at jeg havna på feriekoloni hos besteforeldrene mine. (Begge er med på bildet under.)
Selv om vi tidlig på 70-tallet hadde dårlig råd i Norge og nå har alt for mye penger til rådighet, har vi hele tiden beholdt noe vi kaller den norske modellen. Modellen var selvsagt da, men under press nå. Med mye penger følger mindre ansvarsfølelse hos folk flest. Da holder det gjerne at partiene du stemmer på sier at de er for “folk flest”, selv om de ikke har tenkt å være det vanligvis legger i begrepet. Man hadde jo råd til dels dyre julegaver i 1971. Men, da måtte man ofte spare penger en stund. Selv trehjulssykkelen som er i den svære pakka bak meg på bildet, kosta mye dengang da. Når pappa satt og dro seg i skjegget med et lurt glimt i øyet, var det nok fordi han var litt stolt over hva han hadde klart å få i hus. Rød og dyr var den. Ikke like rød som kinnene mine. Men, ganske langvarig lykke kunne kjøpes da.
I dag har vi alt fra før. Selv barna har det og jula blir for mange en øvelse i å virke mest mulig perfekt. Lykken skal kunne være dokumenterbar og mulig å vise fram på internettet umiddelbart. Bildet av meg og pappa fikk vi se en måned senere sammen med de 24 andre bildene fra året som gikk. Og de havnet i beste fall i et album som bare ble bladd i av og til. Må vel likevel kunne si at vi både er søte og sjarmerende begge to.
Politikere som virkelig vil det beste for hele samfunnet og er ordentlig sjarmerende er blitt en sjeldenhet. Nesten som fabeldyr å regne…
