Multer er gøy!

Jeg har vokst opp med naturen tett innpå livet. Fra mitt barndomshjem og opp på fjellet var det 20 minutt å gå for å komme ca. 350 meter over havet med utsikt over hele kommunen og litt til. Det var selvfølgelig den gang man var lett og kjapp på foten.

I dag er man kanskje ikke noen sprinter når høye fjell og dype daler skal forseres. Ikke er man så ofte og går tur ute i terreng lenger heller. Men, en ting MÅ jeg gjøre hvert år. I tillegg til å gå minst en tur på ski hvert år, er flere turer i bærmarka hver høst nødvendig. Andre er avhengig av å kunne gå på jakt hver høst for å føle seg ”hel”. For meg er jakta på multer (eller multebær som jeg sier) mer spennende og givende. Multebær kan jeg. Og det man kan er som regel gøy. (Jeg hadde en mattelærer som prøvde å overbevise oss om at ”matte er gøy”. Det kan det nok være for noen få. Men, jeg trives nå best med bokstaver. Bokstaver som blir til or)

Fra man var en ”nævve stor” har man blitt dratt med opp på fjellet eller langt av gårde innover myrer, for å være med på multebæreventyret. For selv om det kunne være litt slitsomt og ikke akkurat komfortabelt, er turene sammen med mamma eller pappa eller kanskje hele familien av de beste barneminnene jeg har. Kanskje fordi vi var vant med at man måtte bidra for at familien skulle ha det bra. På høymarka, i potetåkeren, på butikken til pappa eller på havet etter ”kokfesk”.

Hver gang jeg begynner å snakke om sånt føler jeg meg utgammel. Men, faktum er at mange av de som er jevngammel med meg ikke kjenner seg igjen i denne tankegangen. Greit nok at man av og til tok oppvasken eller hjalp far med noe i garasjen. Kanskje hadde man til og med en sommerjobb. Men, for oss var vår, sommer og høst full av oppgaver og plikter. Av disse pliktene var vel bærplukking av de mest lystbetonte. Det var tross alt ikke noe krav til at man måtte komme hjem med storfangst hver gang.

At det bare var en TV-kanal å se på og ingen kino eller ungdomsklubb i nærheten hjalp vel på motivasjonen til å finne på noe selv. Som ungdom var det heller ikke noe miljø for å stå og henge. Dvs. jeg syntes i hvert fall ikke noe om å stå og henge og klage på at det ikke var noe tilbud til ungdommen i bygda. Så jeg var en del hjemme og da var en tur i bærmarka en god unnskyldning for å slippe unna for eksempel siloslåtta eller noe annet tungvint. For tro ikke at det er en gjennomsterk bondeknøl som skriver dette. Nei, denne pingla hjalp til med vedhogst, slåttonn og våronn når han måtte. Men, helst sprang man til fjells etter bær, rak rundt utfor land etter torsk eller vandret opp i lia og lette etter måseegg.

Multebærsesongen er nettopp i gang. Her jeg nå bor er det øverst oppe i Pasvik (som er like langt sør som Narvik!) at bæra først blir moden. Dit orker jeg ikke dra. Mest fordi jeg i fjor fant meg en kjempefin plass som kanskje ingen andre vet av, litt nærmere der jeg bor. Der sto bæra tett i tett på ei lita myr et stykke opp i fjellet. Kommunen er stor og det er nok av bær til alle. Og så få som nå til dags gidder å bevege seg litt utenfor allfarvei, er det nok av myrer der stor, saftig multebær står og lengter etter å bli plukket.

Jeg gleder meg til å kunne ta med Julianne på multebærekspedisjon. Mora er mer interessert i blåbærplukking. Men, det blir for mye stillestående og ligner for mye på arbeid, til at jeg klarer å engasjere meg. Multebær må du som regel gå litt hit og dit for å finne. Julianne har så langt vist en sunn interesse for å ikke sitte for mye stille. Hun ser ut til å være en vandrer med passelig med ”makk i ræva” (vanskelig for å sitte stille). Så leting etter multebær interesserer forhåpentligvis etter hvert.

Nei, gi ungdommen et bærspann før x-boxen tar dem!

Dnort