Da veien kom

Jeg vokste opp i ei bygd som langt ut på 70-tallet ikke var knyttet til omverden med vei. Som en av ”de ville bak fjellet” som vi ble kalt av folk på andre siden av øya, var jeg mer avhengig av havet enn mine jevnaldrende. Det varte helt fram til jeg skulle begynne på skolen.

Livet i den lille bygda jeg vokste opp i dreide seg om jordbruk og fiske og lokalbåten. Lokalbåten (eller pallebåten som den også kaltes på folkemunne) kom tre ganger i uka. Tirsdag og torsdag med posten og varer til butikken. Lørdag var det bare passasjerer med. Lokalbåtens anløp var alltid noe som samlet det meste av bygda. Først på kaia der man kunne få med seg hvem som kom eller reiste og senere på posthuset der posten ble delt ut til et nyhetshungrig publikum. Avisa kom heller ikke mer enn to ganger i uka…
Likevel, en stort mer sammenknyttet og koselig liten bygd skal du lete lenge etter. Man husker helst de bra tingene fra sin barndom. Men, at jeg hadde en temmelig idyllisk barndom er ganske sikkert. Kontrasten ble stor i forhold til tiden etter at veien kom.

                                            Hurra for fremskrittet!

Men, først måtte jo veien bygges og den prosessen var absolutt noe som facinerte. Vi småguttene sto med store øyne og stirret på de store maskinene og de barske karene som drev på til langt ut på ettermiddagen. Den gangen hadde man egne veiarbeidere som jobbet i veivesenet med å lage veier. Og det tøffeste som fantes var gravemaskiner. Disse udyrene tygget i seg stor klumper med jord og sand eller svære steiner, og spyttet dem ut til siden som skråtobakk. Jo nærmere jeg kom dem jo bedre kunne jeg føle kraften og høre lyden av kjempene som brøyt seg fram. Han Charles som var sjef for arbeidslaget var en gammel kjederøykende pingle av en pusling. Men, stemme hadde han nok av og han måtte til stadighet hute oss vekk fra området.
Den julegaven jeg husker best fra min barndom er en grønn liten plastikktraktor jeg fikk av en nabo. Jeg hadde da gått og siklet på den hele høsten mens veibygginga foregikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

En vakker dag var veien ferdig. Nordeidet var endelig tilknyttet resten av verden med en flunkende ny grusvei. Pappa dro til stadighet med buss til byen og kom etter mange måneder hjem i bil. Vår egen nye Ford Taunus! Stolt som en hønegård full av haner var han. 14 dager etter var han litt spakere da han kom hjem i buss igjen. Da hadde han vraka det nye vidunderet på vei til byen med bilen full av saueskrotter. Etter det ble det mange år med Toyota Hi-Ace. Stabile og stødige biler. Det var selvfølgelig Ford sin feil at pappa havna på taket i grøfta…

Jeg nevnte at det var stor forskjell på før og etter veien. For det første fikk vi mye mer med resten av kommunen å gjøre. Før det var det Tromsø (eller Byen som jeg lenge trodde det het der) som var stedet man reiste til. Nå fikk man mye mer å gjøre med de ”tamme bak fjellet”, som vi selvfølgelig kalte Stakkvikværingene. Til Stakkvik måtte man etter hvert også for å gå på skole. For min del var dette med skole noe jeg hadde gleda meg en masse til. Mest fordi jeg var den yngste i venneflokken min (der nesten alle i bygda var med) som ikke gikk på skole. Året før jeg skulle begynne på skole ble imidlertid skolen i bygda vår lagt ned. Så da gikk veien (bokstavelig talt) til andre siden av øya og de ikke fullt så tamme bak fjellet. Mer om det en annen gang.

Veien som kom var en blandet fornøyelse. Det ble letter å komme seg rundt om i verden. Men av samme grunn forsvant skolen, posthuset og flere av de som bodde i bygda. Lokalbåten sluttet å komme og direkteforbindelsen til Byen og alle andre steder på kysten forsvant.
I mange år har det vært snakk om at øya skal forbindes med resten av verden med tunnel. ”De tamme bak fjellet” som har fergeleiet i bygda si gleder seg kanskje ikke så veldig. Skjebnen til hjembygda mi bør ha gjort inntrykk.

Dnort