Da jeg var liten var det alltid masse snø i november. Vi ungene jublet og de voksne klagde når snøen kom. I november var man i full gang med aking og skigåing. Man kunne ha flere blåmerker og hjernerystelser etter hopping på jet-ski eller mini-ski så langt ut i november som dagens dato.
Her er det ennå ikke snø. Nå bruker det ikke komme så mye snø i Kirkenes som det gjorde der jeg vokste opp mellom bratte fjell. Men, null snø 10. november er ikke vanlig. Det blir så svart og dystert rundt en her oppe i mørketids-land.
Full måne – Svart himmel
Nå hadde jeg ikke akkurat tenkt å hive meg på skiene og rase rundt i lysløypa så snart snøen kom. Det hender jeg gjør det også en sjelden gang. Ikke spiller jeg ishockey heller, selv om det er en ishockeyklubb her. Nei, jeg savner snøen (selv om jeg vel kan karakteriseres som voksen nå) fordi det blir så jæ…g mørkt uten den på bakken. Og så er alt vått og bløtt. Vi får jo en del nedbør, men ingen snø altså.
Å måkke snø har jeg aldri hatt noen aversjoner mot. Kanskje det året i Tromsø da vi bodde halvveis ned i bakken på en stikkvei som alltid var den som sist ble brøyta og det snødde som om neste istid skulle være like om hjørnet. Kanskje ble jeg litt lei av å måkke da. Særlig når det ennå lavet ned langt ut i mai. Etter det har det egentlig vært helt OK å jobbe med spade og snøskuffe.
Det blir litt som å være i skogen å hogge ved. Du føler deg litt mer som mann og menneske når du sliter med noe som koster litt krefter. Det blir litt mye stuekos og sofasliting ellers. Heldigvis begynner foten min å bli brukandes nok til at jeg kan spille badminton igjen. Nei, det kommer nok snø snart. Snø som legger seg og skjuler all den våte hundedritten.
Dnort
