Ungdomsopprør

Alle har vel på et eller annet tidspunkt gjort opprør mot det bestående. For de fleste vil det si å ikke gjøre som ”morra di sier”. Det skal visstnok være sunt og nødvendig for alle ungdommer å løsrive seg fra foreldrenes kontroll. Og da blir man nesten nødt til å være litt ulydig. Men, det hender jo at det hele tar litt vel mye av…

I Frankrike har de tradisjon for store masseopprør der ungdommen stormer barrikadene og raser fra seg. Nå nylig er det innvandrerungdom som har gått helt av hengslene der nede. Og hva går opprøret ut på? Jo, de setter fyr på slekt og venners biler. Skoler og barnehager har også fått unngjelde. Alt dette har altså skjedd i eget nabolag. Innvandrerungdommen mener de ikke blir gitt noen sjanser i dagens Frankrike. At de ikke har noen fremtid. Dette markerer de altså med å sette fyr på nabolaget. Jeg vil vel si det sånn at de samtidig setter fyr på det de måtte ha av framtid. Politiet er satt inn med store styrker. Men, de som burde kunne stoppet dette er jo ungdommenes foreldre og foresatte. Kun et aktivt borgervern tror jeg hjelper i sånne situasjoner. De kan ikke ha gjort stort.

                       "Og etterpå setter vi fyr på den!!!?"

Jeg hadde jo en gang mitt eget opprør. Litt seinere ute enn alle andre var jeg jo. Seint, men godt. Det viste seg nemlig at mitt opprør nærmest var etterlengtet. Min mor som hadde lest litt psykologi hadde egentlig lenge gått og lurt på når tid jeg skulle gjøre opprør. Så når jeg bestemte meg for at nå fikk det være nok, var motstanden nærmest fraværende. Litt skuffende var det nesten når jeg fikk så lite motstand når jeg krevde frihet til å legge meg når jeg ville. Likhet mellom innetider for meg og de andre ungdommene i bygda. Og at bror skulle stenges inne i et skap. Vel, det siste ble det ikke noe av da…

De har faktisk nevnt det i intervjuer. De franske ungdommene krever frihet, likhet og brorskap. ”Viv la revolysjåååå!” Kanskje er det noe med franskmenn generelt? Da hippiene på slutten av sekstitallet drev med kampanjer for fred, gikk i relativt fredelige demonstrasjonstog og John Lennon sang Give Peace a Chance, gikk franske studenter amok og sloss med politiet i noe som kan minne en del om det som skjer i Paris i dag. Vold, blodbad og brå død er kanskje en nødvendighet for franskmenn. For tro ikke at det bare er innvandrerungdommen som nå løper rundt og setter fyr på ting. Det var kanskje de som startet det. Men, alle opprør får fort tilslutning av mange andre som synes det er spennende og artig å gjøre opprør.

Dette minner meg om en helt annen hendelse fra min grønne ungdom. Noe jeg husker med gru og litt skam. For mange år siden var det et formidabelt lemenår der jeg vokste opp. Det krydde av disse små hissigproppene over alt. Dette var det noen av ungdommene i bygda som hadde diskutert og funnet ut at de skulle gjøre noe med. De erklærte krig mot lemenplagen og før du rakk å si ”massesuggesjon”, var alle ungdommer og barn i bygda i gang med et utryddingsprogram som en må helt tilbake til andre verdenskrig for å finne maken til. Alle midler ble brukt. Også ildpåsettelse. Men, først og fremst ”bænging”. Vi jaktet lemen med stokker i hånd og slo ned for fote. Det var gjerne i store ildtuer (klumper med gresstrå) at lemen hadde bol. Man slo derfor løs på disse ildtuene til lemen kom ut og klasket deretter til så lemenblod og små lementarmer skvatt.

Jeg blir faktisk litt kvalm ennå når jeg tenker på det. Som minstemann i flokken var jeg med mest fordi alle de andre gjorde det. Hadde jeg ikke blitt med, fryktet jeg det fort kunne gått med meg som med lemen. Jeg hadde ingenting imot lemen. Glad i dyr har jeg alltid vært. Selv gnagere som lemen, betraktet jeg som mine søstre og brødre. Frihet, likhet og brorskap fikk en hard medfart denne høsten. I høstmørket hørtes jevnlig høye lemenkvin påfulgt av et ekkelt ”klask”. Joseph Mengele hadde nok vært stolt av oss.

Akkurat som vi kjempet en forgjeves og totalt meningløs kamp mot lemen, vil nok de franske ungdommene fort oppdage at all ødeleggelse og skrekk de har påført sine medborgere, kun fører til skam og skjensel. Og færre biler å lode i…

Dnort