Kom og få maten din puuuuus
Hun viser også stor interesse for maten hans. Den står jo der på kjøkkengulvet. Men, kattemat er ikke helt riktig for småbarn, så vi får brukt ordene NEEEEI og JULIANNE mye. Da ser hun på oss, så tilbake på ”godteriet” på gulvet, løfter handa en gang til og så er det påan igjen. Som oftest må vi avlede oppmerksomheten med noe annet. Kommer Kelvin forbi skiftes jo fokus rimelig kjapt.
Nå ser det ut til at han har begynt å venne seg til Julianne og det hender han legger seg ned en liten stund og lar den lille plageånden sin få ruske litt i pelsen. Her om dagen gikk det nok litt for langt. I hvert fall fikk Julianne etter lang tids jakt tak i halen til Kelvin. Da hun rykket til i den, skvatt Kelvin til og det endte med et lite klor på kinnet hennes. Julianne ble først helt stille og så kom det et hyl. Klart det ble litt mye å bli både avvist og fysisk straffet på en gang. Men, litt trøst fra pappa hjalp og gråten stilnet fort.
Problemet her var nok verken Kelvin eller Julianne. Men, far sjøl. Jeg krabbet nemlig rundt sammen med Julianne og klarte å ”overtale” Kelvin til å ligge stille. Det er nok ikke så lurt, så heretter skal jeg la de to drive med sitt uten å gripe inn. En naturlig tilnærming passer nok best også her.
Kattejakta er heller ikke avblåst pga. denne lille tildragelsen. Julianne blir fortsatt litt anpusten (hun blir det når hun blir ivrig) når hun ser Kelvin og ålekrabber seg like målbevist mot han. De blir nok gode venner etter hvert som koordinasjon og finmotorikk slår inn hos vår lille dyrevenn.
Dnort
