Noe jeg tar som en selvfølge, er for andre en sjeldenhet. Det jeg kan gjøre når som helst, må andre planlegge i månedsvis. Jeg kan bare gå ut av døra. Andre må reise i mange timer før de er der. Mange som regner seg som "friluftsmennesker" må slite og slepe som slaver i timesvis for å få noen korte timer med friluft til rådighet.
Av og til kan man nok ønske seg til mer urbane strøk. Ikke det, jeg bor jo i en by. Om man kan kalle Kirkenes det. Men, det er bare ca. 5000 mennesker som bor her og det langt til neste by. Av og til, og det er ikke så sjelden, tenker jeg at jeg kunne hatt mye moro i en stor by. Og like ofte tenker jeg at det bare er tull. Som småbarnsfar finnes det nesten ingen fordeler med å bo i en stor by. Alle som har kjempet for barnehageplass, lekeplass og husplass i Bergen, Oslo og andre storbyer skjønner nok hvor jeg vil hen.
Dnort blogger på gamlemåten – I ei turbok ved varden oppafor Nordeidet
Når man har vokst opp på landet der frisk luft og masse tumleplass er en selvfølge, skulle man jo tro at det kan bli vel tøft å flytte til storbyen og bo på 14 kvadrat. Jeg vet om flere som gjør det i Oslo og påstår at de har god nok plass. Og så er det jo bare å rusle ut i Nordmarka om man absolutt må klemme et tre eller lukte på blomstene…sukk…
Dem om det. For at jeg skal trives vet jeg at det er en del ting som må være på plass før jeg kan si – Her vil jeg bo!
Her er en liten liste:
– Slippe å bekymre meg for at lufta jeg puster inn sakte men sikkert dreper meg og endrer DNA'et mitt. Frisk luft er mer enn bare å kjenne vind i ansiktet.
– Kunne dra ut i skogen og være der i timesvis uten å støte på joggere hele tiden. Vi var en tur i Pasvik og hugde ved i dag. Muliheten for å støte på bjørn var større.
– Slippe lange bilkøer for å komme meg på fjellet. Jeg bor der!
– Velstelte hager kan være flott, men om det er alt du ser blir du fort lei. Jeg hadde heller ikke klart å bo alene langt fra folk. En plass midt i mellom med kort vei til både det urbane og det rurale passer meg best. Byer som Kirkenes er perfekt sånn.
– Å dra på fisketur i båt, i en elv eller ved et fjellvann er noe de fleste kan sette pris på. Jeg kan gjøre det når som helst. Dvs. om jeg kjøper meg båt eller fiskekort…
– Bærplukking er noe alle burde prøve. Bedre terapi for overspente hjerner og muskler skal man lete lenge etter. Du kan betale tusenvis for psykoanalyse og selvutviklingskurs eller plukke bær gratis. Velg selv.
– Jeg har aldri vært så interessert i jakt. Ikke det at jeg er i mot å drepe dyr. Jeg var fast "holder" når sauene på gården jeg vokste opp på, skulle slaktes. Uansett bor jeg midt i et jakt-eldorado. Elg, rein, rype, hare, storfugl, småfugl mm. går bare (og flyr) og venter på å bli middagsmat rett i nærheten. Og jaktprøven kan jeg nok komme til å ta. Fruen har tatt den.
I det hele tatt handler det vel mest om å kunne velge om man vil være sosial eller rusle for seg selv i egne tanker. Og samtidig føle seg som en del av naturen og ikke bare kulturen. Jeg vil ha både i pose og sekk og jeg får det her jeg bor. Samt en haug med muligheter til å gjøre ting jeg ikke ennå har gjort. Og flyplass har vi også her…
Dnort
Høres ut som du har funnet det gode livet i Kirkenes. Jeg bor midt i Bilkø-land i Bergen, men sykler hver dag på tvers av eksoskanalene på vei til barnehageplassen vi endelig fikk og den trivelige skolen jeg jobber på. Og må vi på nærbutikken, kan vi ta snarveien gjennom skogen med barnevogna – og vips er vi på et av landets største kjøpesenter. Fryktelig praktisk å ha i nærheten… Så da er det bare å snu seg bort fra fremmede folk i altfor store biler og heller se etter bringebær i grøften, nesebjørner i trærne eller ørretyngel i bekken (som er lagt i rør under motorveien). Naturen er i nærheten selv om fjellet er litt lengre unna…
Nesebjørner har vi ikke her. Det skal du ha…
Er det ikke 7 fjell rundt deg? Eller er de også lagt i rør eller temmet på annet vis?
Jaja du, ser du er far nå. Det kommer du til å være til ut videregående, kanskje bare ut ungdomskolen. Etter videregående kommer nemlig barnet ditt til å flytte til et annet sted for å studere, og da vil dere bare ha kontakt i ny og ne. Det er noe å tenke på. For den generasjonen du oppdrar nå er det viktigere å ha en god jobb enn å bo på en spesiell måte, og der har ikke kirkenes det store å stille opp med.
Kirkenes pr. i dag har noe for meg. Og det holder lenge. Barn kan man ikke styre uansett. Det er forlengst slutt på å gå i foreldrenes fotspor. Det er begge Juliannes foreldre bevis på. Ingen av oss b or på hjemplassen.