Konseptet "overnatting" er noe vi tidlig introduserte for Julianne. Både borte hos andre og med overnattingsgjester. Uansett noe som kan være både skummelt og morsomt. Særlig om du er alene der, uten mamma og pappa.
Første gang jeg skulle overnatte hos noen andre alene, var hos mine besteforeldre. Kjent og kjær som de var, ble det likevel et lite sjokk da det viste seg at jeg skulle sove i en seng jeg aldri hadde ligget i før. Rommet var malt hvitt og det luktet rart. Men, verst av alt: Det krydde av edderkopper der! Og de drev og firte seg ned fra taket og oppi senga mi til stadighet. Det nyttet ikke å klage til mine strenge besteforeldre heller. "Slutt å bæs gut. Edderkoppan e meir redd dæ einn du e førr dem" var den trøsten jeg fikk.
Etter en søvnløs natt med konstant edderkoppterror var det ikke rart jeg i massevis av år slet med å sove om jeg kunne skimte en prikk oppe i taket. Slike prikker har en tendens til å bevege seg, jo mer man ser på dem. Ja, det kommer gjerne fler fram om man studerer lenge og nøye nok. Små edderkopp-ninjaer som bare venter på at du skal lukke øynene slik at de kan fire seg ned og gå til krig mot all kroppens hulrom.
Julianne overnatter hos Julianne
Skal man få et naturlig og avslappet forhold til noe nytt, er måten det blir introdusert på, avgjørende. Med mine egne heller dårlige erfaringer med overnatting etter "slutt-å-bæs-metoden", ble vi enige om å la Julianne få en gradvis tilnærming til det hele. Først med flere overnattinger sammen med oss i andres hus. Så å være alene der uten å sove. Og til slutt overnatting alene. Og det har gått helt smertefritt. Nesten for lett. Vi foreldre vil jo gjerne høre at man har vært savnet…
For et par helger siden hadde vi besøk av en annen liten jente som også heter Julianne. Egentlig var det ikke planlagt noen overnatting. Men, de to venninnene hadde uansett funnet ut at nå skulle det overnattes. Pappaen til overnatteren ble tilkalt med tannbørster, kosebamser og det som skal til. Og etter litt kveldsmat, bar det til sengs. Om de hadde vært slitsom å ha i hus før på kvelden, var det ingenting mot arbeidet som nå sto forran undertegnede.
Med en Julianne i hus, er leggerutinen lett å følge og gir 100% sikkert resultat. Nå måtte det improviseres. Og noe så veldig! Først en godnatthistorie. Så en til og enda en til. Når man nektet å lese flere historier så skulle det synges om trollemor og bæ bæ lille lam og ro ro ro din båt, flere ganger. Litt senere ville begge ha hver sin vannflaske. Det ble det nei til, med påfølgende gråt og "tenders gnidsel". Til slutt kom det fra den overnattende: "Æ trur ikke æ kan overnatte. Æ må hjem no!"
Når et barn selv har bestemt seg for å gjøre noe vanskelig, mener jeg det er viktig at vi voksne hjelper til også når barnet senere begynner å tvile på seg selv. Også i en slik situasjon. Sta som jeg er, ville jeg heller ikke la det ende som jeg vet det har endt for andre vennepars overnattingsforsøk, med hjemhentelse. "Operasjon avsporing" ble derfor satt igang. Når alt annet ikke nytter er det ofte bare det å få tankene over på noe annet, som hjelper. Etter ca. fem minutter med "æ må hjem" og en pappa som snakket om alt annet enn hjemmet hennes, var det forslaget om å synge nattasangen hennes en gang til, som avgjorde. Det og mangelen på søvn.
Det altså endte godt med fullført overnatting og to blide jenter som vekte pappa kl. 06:30 lørdag morgen. Sove lenge får man vel vente med til senere…
Ellers fikk jeg i ettertid høre at dette var aller første gang Julianne (ikke vår Julianne) sov borte. Får bare håpe jeg ikke ga henne noen traumer a-la edderkoppfobien min. Hva skulle i så fall det være?
Dnort
Det ble vel kanskje litt kultursjokk for “Julianne 2” å overnatte hjemme i feskarbonde-familien. Det er jo ikke sikkert hun var vant til feskarbonde-sangene “bæ bæ” og “ro ro”… :o) Her i huset går det selvfølgelig mest i “Jeg så mamma kysse nissen”… Vel overstått!
Det var Julianne2 selv som foreslo “ro ro ro din båt”.
Ellers slapp hun både å hjelpe til med å melke kyrne og å egne lina. At melka ikke var ferdig pasteurisert og homogenisert var nok litt uvant.
Men, hun kledte seg gjerne i Felleskjøpets kjeledress og den gule sydvesten som er påkrevd hjemme hos oss.
Hi hi, bare fisken var godt stekt så… :o)
Til frokost et vi nytint agn.
“Det bæste sko’kje være godt nok?!”