Da jeg i sin tid endelig gikk til anskaffelse av mobil var det kun som en kriseløsning. Dette var rett før jeg skulle bli far og behovet var stort for å være tilgjengelig hele tiden.
Akkurat det med å være tilgjengelig hele tiden har hele tiden vært mitt viktigste argument mot mobiltelefonene. Svært få trenger å være så tilgjengelige og konstant i kontakt med all verden, som mobilen kan sørge for. Så løsningen min på dette dilemmaet er å la denne lille kreftstrålegeneratoren ligge hjemme når jeg er på jobb. Eller om jeg drar på besøk eller trening. Den får aller nådigst være med når jeg er ute og reiser eller bare ute, på byen. That's it.
Juliannes investerer i håret
Nå kan jo dagens telefoner være kjekk å ha i mange situasjoner. Så mange tilleggsfunksjoner har de nå at du snart ikke trenger noen andre digitale hjelpemiddler i hverdagen. Til jul fikk jeg ny telefon. Etter fire år med samme gamle fikk jeg nå en som kunne spille musikk, ta opp lyd, filme og knipse bilder. Og det blir bra bilder. I sommer kjøpte vi nytt kamera, men i godt lys tar denne lille dingsen utrolig skarpe bilder. Bildet fra frisøren er tatt med det nye vidunderet.
Så kanskje, bare kanskje, tar jeg den med oftere nå framover. Vi får se. Jeg mener fortsatt man kan skrive om det kjente slagordet til: Nokia – Disconnecting people…
Dnort
Skulle ønske du ville ta den med deg litt oftere!
Jeg kan jo ikke montere fotlenke heller.
…need I say more…