Veiskiller

Her om dagen fikk jeg høre at det å fylle 40 er et veiskille. Spørsmål om midtlivskrise har også kommet. Om noen dager har jeg "rund dag". Hvor blir panikkangsten av? 

Det kan vel ha noe å si at jeg alltid har undret meg over at tid i det hele tatt kan måles. Jeg husker godt hvor lang tid det var til lørdagsbarne-TV om man satt inne og så på klokka, mens tida gikk mye fortere om man var ute og lekte. Noen som husker da Dizzie Tunes hadde Ratata-programmene sine på lørdager? Uka mellom disse programmene var lange som år! Bare fordi jeg gledet meg så forskrekkelig til akkurat den lille halvtimen Yngvar, Tor-Erik og resten av gjengen skulle tulle og tøyse for oss. (Hvorfor ble aldri dizze programmene sendt i reprise?) 

Tidlig

Et sikkert tegn på at man begynner å bli gammel er at man begynner å gå i barndommen. Og så er det jo på barna at man ser at man bli eldre. Dette tar jo utgangspunkt i vårt forhold til barn og barndom. Men, som nevnt så oppleves tid i barndommen som veldig ustabil. Ingen kan bevise at tid har gått. Man kan bare bevise at ting har endret seg. Dette fordi tid er et abstrakt fenomen. Akkurat som at kjærlighet ikke kan måles, kan egentlig ikke tid heller måles. Mener nå jeg… 

All verdens klokker og kalendere kan ikke overbevise meg om annet enn at det eneste som har skjedd med meg, er at kroppen min har forandret seg og at mennesker og ting jeg kjenner til har gjennomgått det samme. Tenk deg at du over natten får grått hår. Du har jo ikke på en natt blitt 20 år eldre. Nei, der er det ting som skjer med hormoner og hårsekker. Og passerer du datolinjen her på jorda feil vei, går jo tiden baklengs!  

Tidsskille

Det finnes folk på jorden som tenker på tiden som en sirkel mens andre igjen tenker på den som en pendel. I den vestlige verden tenker vi først og fremst tidslinje. Så hvor befinner jeg meg i min tenkning? Kanskje kan man tak i det jeg startet med. Ordet "veiskille". Hele livet er jo fullt av veiskiller. Og vi velger i større eller mindre grad hvilken vei vi vil gå. På noen veier er det tyngre å gå, med mange motbakker. På andre går det fortere unna. Kanskje er det til og med medvind der… 

Tidløs

Nei, jeg tror heller at jeg går for livet og tidsoppfattelsen som et kretsløp. Slik som kretsløpet til blodet vårt er. I hovedåren går det fortest. Du tar ingen valg og lar deg bare drive med. Det skjer en masse med deg og andre som du ikke har oversikt over og før du vet ordet av det ender du enten opp i en massiv blodpropp eller kommer tilbake til hjertet og starter på et nytt liv. Tar du flere valg og kanskje noen sære valg, kan du ende opp i deler av kretsløpet der ting går mer sakte. Du har mer oversikt og oppfatter derfor tiden som mer langsom. Før eller siden kommer man der også tilbake til hjertet. Mens sjansen for blodpropp kanskje er mindre. 

Konklusjonen i forhold til min teori kan jo da bli: Velg livet, ikke la deg drive med i tidløs apati. 

Dnort