§ 3-1
Det hadde bygget seg opp over lang tid. Først med en regning som ble betalt etter innbetalingsfrist. Siden hadde det blitt flere forsinka betalinger. Varslene begynte å komme og inkassoregningene ble feitere for hver gang. Et ellers velfrisert liv begynte å bli fryktelig bustete og uregjerlig.
Før han viste ordet av det hadde han latt være å åpne post i flere uker. Heller ikke telefonen ble besvart. Og ringte det på døra, frøs han enhver bevegelse til det sluttet å ringe. Alle brevene hadde havnet på stuebordet som truet med å flomme over hvert øyeblikk. Foreløpig lot han fyrstikkene ligge. Å gjøre noe med situasjonen krevde svar på for mange spørsmål til at han kunne takle dem alene.
Jobben som han ennå gikk til hver dag, var det eneste som gjorde at han holdt ut. Som saksbehandler i kommunens byggesaksavdeling kunne han ennå føle at han hadde kontroll, om ikke over eget liv, så i det minste over andres. Han spredte om seg med avslag, varsel om saksbehandlingstid og brev om manglende dokumentasjon. Særlig likte han avslagene.
Din søknad om fradeling av tomt til hytteformål, er avslått.
Et avslag ga større mulighet for lange begrunnelser med henvisning til ulike paragrafer. Og så fikk man markert at det tross alt var grenser for hva kommunens innbyggere kunne tillate seg. Vedtakene han sendte fra seg på jobben hadde innhold og mening. Det som datt ned i postkassa hans, hadde nå blitt redusert til døde trær med trykksverte.
Om bare livet kunne vært som det var på jobben.
Han tenkte ofte den tanken.
En dag han så vidt hadde klart å snike seg ut et vindu mens kemneren sto og hamret på døra, fikk han en liten åpenbaring.
Livet kunne kanskje være som på jobb?
Uføret han hadde havnet i måtte vel gå an å saksbehandle seg ut av?
Han hadde da taklet kompliserte saker på jobben ofte nok til å hanskes med papirhaugen hjemme!
Det var verdt et forsøk. Og siden han ikke fikk fred hjemme, tok han alt papiret som hadde samlet seg opp på stuebordet og nå også i sofaen, med seg på jobb. Det var som å bryte seg ut av et papirfengsel.
På jobb sperret han telefonen. Satte "avspasering" på kalenderen sin flere uker fram i tid. Og han sørget for å låse seg inn lenge før andre kom på jobb og satt bak en låst dør til lenge etter at kontoret stengte for dagen. Ikke det at det var nødvendig å låse døren. Det hendte aldri at andre enn de som sendte søknader, kom inn på kontoret hans likevel. Han var en mann av få ord og færre venner.
Først måtte alt sorteres og alfabetiseres. Dette tok nesten en hel uke. Men, da hadde han også total oversikt over hva han hadde å hanskes med. Papirhaugen hadde nå fått identitet og blitt til mange små hauger. På toppen av hver haug lå en gul post-it-lapp med et navn på hvem han skyldte penger. Han hadde lapper med andre farger, men fargen helsevesenet brukte for smittefare passet bra i denne sammenhengen. Alle brev fra andre enn kreditorene havnet i en egen haug. All reklamen og brevene fra NAV og andre offentlige institusjoner med tre bokstaver var uviktige i denne sammenhengen. Så begynte han å sende mailer til alle sine kreditorer. Det samme sto i alle mailene:
"Dessverre har det blitt slik at jeg etter et lengre opphold på sykehus, ikke har kunnet ta meg av egen økonomi. Et nervesammenbrudd har gjort at jeg ikke har kunnet gjøre noe med saken før nå. Vennligst send meg en oversikt over hva jeg skylder og en nedbetalingsplan."
Han satset på at psykiske lidelser ennå var såpass tabubelagt at ingen av kreditorene ville finne på å sjekke om han faktisk hadde vært innlagt. Dessuten måtte det vel være viktigere for dem å få pengene sine enn å legge seg opp i detaljer fra fortiden. Da alle mailene var sendt tok han med seg alt papiret hjem igjen og makulerte hvert enkelt ark. Den lille maskinen spiste seg gjennom berget av papir og gikk seg varm flere ganger. Lyden av papir som ble fordøyd av en umettelig maskin tiltalte han.
"Drrrrritsj, drrrrrritsj, drrrrrrrrritsj…"
Haugen med ferdigtygd papir tok han ikke sjansen på å levere fra seg. Var det tid for å ta fram fyrstikkene eller fantes det andre løsninger? En fyrstikkeske ble hentet fra peishylla, men han angret seg og puttet den i bukselomma. Han fikk heller ta i bruk ferdigheter fra barneskolen. Noen pyroman hadde han aldri vært så han gjorde heller et hastevedtak på oppføring av fritidseiendom i pappmasjé på stuebordet.
Til skrekk og advarsel!