§ 3-2
Da den kriserammede saksbehandleren kom i gang med byggingen fant han ut at dette var såpass morsomt at han ville bruke noen flere av dagene med avspasering til å bygge. Snart hadde byggeprosjektet hans tatt over all hans tid og før han viste ordet av det hadde det gått to uker som utelukkende hadde vært viet bygging av en hytte av pappmasjé. Dette hadde kun vært avbrutt av korte turer til nærmeste kjøpmann.
Det hadde etter hvert sluttet å ringe og dunke på døren hans. Så da var det vel trygt å gå og sjekke hva som lå i postkassen? Han bestemte seg for at det var litt for tidlig. Vanlig saksbehandlingstid i slike saker var nok lenger enn to uker, så han innvilget seg to uker til for å fullføre praktbygget sitt. Det hadde nå blitt flyttet ned på stuegolvet og utvidet til det dobbelte av det som var planen. Han tilgav seg selv for å ha glømt å sende ut nabovarsel.
Ja, det var sannelig lettere å få tilgivelse enn tillatelse.
Nå viste det seg at byggeprosjektet med et så ustabilt materiale som pappmasjé, tok noe lenger tid å fullføre enn planlagt. Men, overskridelser i byggebransjen er jo et kjent fenomen. To uker til ble planlagt for å få avsluttet bygget.
I midten av den sjette uka var han hos kjøpmannen og skulle handle inn det mest nødvendige. Der skulle han få oppleve noe som aldri hadde skjedd han før.
Ingen dekning på bankkortet og kredittkortet var sperret!
Etter en lengre meningsutveksling med kassadamen gikk han derifra med beskjed om å aldri komme tilbake og en murring i både mage og hode. En tur på jobb var nødvendig, selv om han egentlig hadde avspasering. Denne gangen kom han dit midt i åpningstida og møtte mange spørrende blikk på sin vei til kontoret. Han fikk ikke låst opp døra til kontoret, så han konkluderte med at han måtte ha tatt feil nøkkelknippe med seg og gikk hjem for å hente riktig nøkkel. På vei ut var det noen som ropte navnet hans, men han overhørte det.
Er det noe viktig, kommer du vel etter? mumlet han for seg selv.
Hjemme sjekket han endelig postkassen før han gikk inn. Den var sprekkfull og det lå også et brev fra arbeidsgiveren der.
Kunne det være forfremmelsen han hadde ventet på så lenge som endelig ble noe av? Lokale forhandlinger burde være ferdige nå og gudene skulle vite at han hadde stått på. Muligens ikke like intenst som nå med eget byggeprosjekt og kanskje var det bare gudene som visste om det. Han åpnet brevet og leste. Det var liksom han ikke forsto språket der, for etter å ha prøvd å lese gjennom brevet tre ganger forsto han fortsatt ikke hva som sto der. Som stolt byråkrat satte han sin ære i å kunne lese kronglete tekster. Han fikk ta posten med seg inn og lese den i fred og ro der. Inne var hytta hans så godt som ferdig, så han bestemte seg for å sette seg der. Kanskje ville han finne roen der inne under makulerte regninger og uleste brev.
Kjære Petter, sto det. Det stoppet opp for han allerede der. Kjære Petter?!
