Ode til Tassen

Etter å ha vært en tur til Vadsø og oppholdt meg i min svigermors hus noen dager, var det et navn som stadig dukket opp i tankene mine. Tassen var hunden de hadde da jeg ble sammen med min kjære. Tassen var noe uberegnelig for fremmede (særlig barn) og tok sin siste tur for noen år siden. Men, han var den som alltid tok i mot meg med åpne poter… Jeg har egentlig alltid vært særdeles skeptisk til alle hunder. Glad i dyr, men hunder kan jeg egentlig unnvære. Tassen derimot, var mer enn bare hund.

Tassen

To ører ble spisset, en hale dasket mot teppet.
Det livnet til hos en som lå og tok seg en lur.
Om man satt inne og var sur og bare deppet,
var det bare å si det forløsende ordet: TUR.
Skal vi gå tur, Tassen? Skal vi gå tuuuur?

Du stakk av og kunne bli borte flere netter.
Men, du var lett å like og alltid like lett og be.
Du var sær, egenrådig og hørte dårlig etter.
Men, sa man det rette ordet ble du alltid med.
Skal vi gå tur, Tassen? Skal vi gå tuuuur?

Om man hadde mye godt å komme med, 
var det slett ikke sikkert at løpet var kjørt.
Det var ikke alt du egentlig merket deg ved.
Men, en setning visste man, ble alltid hørt.
Skal vi gå tur, Tassen? Skal vi gå tuuuur?

Dnort