Det stunder mot høst og kveldene blir stadig mørkere. De stakkars søringene som bor her oppe føler seg for en stakket stund litt mer hjemme. Men, den følelsen er nok kortvarig. Snart er det mørkt ”hele døgnet”. Vi som er vant med dette lar ikke dette påvirke humøret så alt for mye. Men, det er unntak.
Så lenge jeg kan huske har jeg vært redd for mørket. Denne irrasjonelle frykten er mest av den plagsomme sorten nå når jeg er blitt voksen. Det er også stadig sjeldnere at jeg kjenner kalde ilinger nedover ryggen når jeg er alene i mørket. For det er når man er alene i mørket at det er ordentlig skummelt. Alt man ikke kan se klart, kan sette i gang fantasien. Og i fantasien er det mye rart der ute.
Da jeg var liten var jeg ordentlig mørkeredd. De fleste barn er nok det til en viss grad. Et av mine aller første barndomsminner er fra et mørkt lite rom i huset der min mor vokste opp. Hver sommer brukte vi å dra til Vorterøya for å feriere. På høsten dro man dit for å plukke bær. En av de første høstturene ble jeg plassert alene på dette rommet for å sove. Det var som nevnt et lite rom. Øverst oppe på veggen var et lite, sprukkent vindu som jeg ikke rakk opp til. Senga lukta rart og i tillegg var det ikke så lenge siden bestefaren i huset hadde dødd. Det var nok derfor jeg til stadighet kom inn på kjøkkenet der de voksne satt, for å meddele at jeg ikke fikk sove. Jeg trodde nok mer på spøkelser og gjenferd enn på Gud og Jesus, i de dager. (I dag er jeg visstnok ”en uvaska hedning” i følge ei som kjenner meg godt…)
Det hjalp ikke så mye at de voksne på kjøkkenet prøvde å overgå hverandre i å fortelle historier om mystiske hendelser. Dauinger, gjenferd, varsel og syn haglet veggimellom når de eldste kom sammen. I et hus der det ikke fantes TV, var dette underholdning god som noen. Særlig var min bestemor, som kunne stoppe verk og blod, en god forteller. Etter en slik seanse var det ikke rart at en liten tass så spøkelsene tyte ut av de tynne, trekkfulle pappveggene i kottet han hadde fått tildelt å sove alene i for første gang. God fantasi og forestillingsevne har jeg alltid hatt og er man mørkeredd er ikke det akkurat noen fordel.
I hjembygda som selvfølgelig ikke hadde gatelys, var det å gå hjem en sen høstkveld også en prøvelse. Det var liksom trygt så lenge man var der utelysene på husene ennå lyste litt opp. Men, så snart jeg kom utenfor disse feltene måtte jeg springe som en galning. Med hjertet langt opp i halsen, jaget jeg av gårde til jeg kom til en ny opplyst plass. Flere hus sto også tomme og disse var ekstra skumle. Spesielt ett gammelt, hvitt hus midt i bygda gjorde meg ekstra engstelig. Hver gang jeg løp eller syklet forbi syntes jeg at jeg så noe der inne. Samtidig følte jeg en slags dragning. Jeg fantaserte om å gå inn i huset og møte spøkelsene. Det hendte faktisk noen ganger at jeg ble stående på veien nedenfor å stirre som hypnotisert inn i de tomme vinduene. Det endte alltid med at jeg plutselig skrek som besatt og løp alt jeg kunne til jeg kom hjem. Ikke rart at jeg ble en god sprinter…
Så mye bedre var det ikke hjemme i eget hus. Når jeg ble stor nok til å være alene hjemme var det for flaut å innrømme at man var redd for spøkelser. ”Spøkelsa finns ikkje! Tenk på nokka ainna…” fikk jeg høre om jeg ymtet frampå om overnaturlige ting. Jeg prøvde å trøste meg selv med at alle lydene jeg hørte, sikkert hadde en naturlig forklaring.
Knirket i trappa var nok treverket som beveget seg litt og ikke en dauing som kom listende ned fra mørkeloftet for å ete meg levende.
Skrapinga på stuevinduet skyldtes nok klestørken på snora utenfor og ikke draugen som hadde slept seg opp fra fjæra til huset vårt for å dra meg med seg ned i dypet.
Ulinga fra loftet kom nok fra gjennomtrekk. At en flokk sultne varulver skulle stå øverst i trappa og ventet på meg var lite sannsynlig.
Vampyren som nettopp hadde smelt igjen kistelokket og var på vei opp fra kjelleren for å bite meg i hjel var nok bare et fantasifoster. Åpne vinduer som smeller igjen er likevel nokså ekkelt.
Likevel var det ikke alltid jeg klarte å rasjonalisere alt skrømtet vekk. Da var det bare en ting som hjalp. Sang. Høytsynging av Tutti Frutti og Hound Dog hjalp som oftest. ”A-wom-bop-a-lula” og alle spøkelsene flyktet i panikk! Om jeg da leste litt i en bok holdt de seg så langt unna at jeg etter en stund turte å legge meg til for å sove. Men, så var det marerittene da.
Et mareritt husker jeg ennå. Dette fordi jeg hadde det flere ganger. I drømmen hører jeg temamelodien til serien om bjørnen Colargol. Sangen kommer fra naustet nedenfor det hvite huset jeg var så redd for. Jeg går sakte nærmere naustet og går rundt og rundt det, inntil sangen stopper. Da går jeg på tross av at jeg egentlig ikke vil det, inn. Og innenfor er det en haug med beinrangler som strekker seg mot meg. Etter å ha kommet til denne delen av drømmen våknet jeg alltid og skrek som en stukket gris. Foreldrene mine hadde problemer med å skjønne hvorfor jeg begynte å gråte så snart bjørnen Colargol kom på TV…
Som sagt er jeg ikke lenger så mørkeredd. Med ei lita jente i huset har man ikke tid til å gruble over alt som befinner seg i dunkle kroker og mørklagte rom. Det skjer kanskje noe med en når man går fra å være den som trenger trøst, til å være den som trøster.
Dnort