Søndagsturer er en gammel norsk skikk. Å komme seg ut av huset og gå skitur har man sikkert drevet med siden vikingetiden.
Men, der vikingene dro på tokt og plyndret for fote, rusler vi i bedagelig tempo. Og det eneste vi har med oss tilbake er gode minner. Og så har man jo fått vise at det er bittelitt viking igjen i kroppen. Ja, og så er det jo bra for karakteren, som Julianne bruker si…
Ikke alle er like begestret for all denne dokumentasjonen av hva man har gjort på fritiden. Blir nok mange godværsbilder. Men, så kan det jo være vanskelig å ta bra bilder i uvær. Jakob Arvola har et interessant innlegg om det på sin blogg. Les den!
Snøtunge trær som danner en buegang innover i skogen. Det er nok av motiver der vi sklir av sted. Vi prøvde å lette byrden for noen av trærne. Vet ikke om det hjalp så mye.
Apropos Arvola. Et stykke opp Sandnesdalen, like ved elva, kom vi over dette skiltet. “Arvolaskogen” står det. Jeg eier også litt skog. Men, har aldri kommet på å kalle opp en ansamling trær etter meg selv…
Huset på andre siden av elva heter muligens “Arvolahuset”. Hvem vet. Litt pussig å møte på et hus så langt unna allfarvei. Dvs. elva var vel allfarvei en gang i tiden. Denne dagen brukte vi den til skiløype.
Et godt stykke oppe i dalen fant vi en fredelig plett, litt unna den godt besøkte løypa. Kakao og kjeks kom fram. Samt Kvikk Lunsjens nemesis, Dajmsjokoladen. Og ja, det ble godværssøndagskos av verste sort…
Vi tar gjerne flere turer til Sandnes. Løypa kan anbefales både for store og små.
Dette er et landskap som er veldig kjært for meg. Det står høyt i bevisstheten min, og når jeg ser bildene dine, vet jeg nøyaktig hvordan det ser ut utenfor billedkanten, hvordan bakken du har stått i kjennes, hvordan det er når snøen er borte og hvor mye mygg det er innimellom bjørkeleggene i juli. Dette har noe med min kroppslige og mentale hukommelse å gjøre, og jeg har fått ideer til flere tekster bare ved å se på bildene. Tusen takk.
Værsågod. Gleder meg til å lese.