Min kriminelle løpebane

Jeg ER en snill gutt. Det har jeg alltid vært. I hvert fall i følge mamma. Bare en gang (jeg kan huske) har jeg gjort noe jeg kunne endt i fengsel for – trodde jeg. Jeg var 8 år da jeg begynte på min korte kriminelle løpebane.

Det hadde seg sånn at jeg og mange andre av mine lekekamerater samlet på bruskorker. Det var ikke bare cola korker. Solo hadde på den tiden bilder av stumfilmstjerner på korkene. Som den store stumfilmentusiasten jeg var (jeg flirte til jeg holdt på å kikne av når Charlie Chaplin og Harold Lloyd skled på bananskall og lignende), var disse korkene ekstra mye verdt. Å få tak i korker var ikke så lettvint. Det var ikke hver dag man kunne drikke brus. ”Det e vainn i springen!” var beskjeden man fikk om man prøvde å mase om brus på en hverdag. Men, siden pappa hadde landhandel og solgte brus der, fantes det en mulighet til hurtig økning av samlingen.

På butikken hendte det at kundene drakk en flaske brus på stedet. I sesongen for høying og siloslått gikk det ekstra mye brus til tørste bønder. Så tørste var de at en av dem drakk en hel flaske med sjøvann som han trodde var sitronbrus, på styrten. Kompisen hans hadde vært en tur i fjæra med flaska mens bonden sto og prata med postmannen som akkurat kom forbi. Sjøvannet kom selvfølgelig i retur. På kompisen.
Denne tørsten ble det korker av. Og disse havnet i en stor pappeske pappa hadde bak disken. Det var en eske som bare ble tømt når eska var full. Pappa tømte den aldri før. Jeg gikk og jaktet på denne eska hver dag og så en dag sent på sommeren var den full og skulle tømmes i fjæra. Jeg spurte pappa om å få tømme den for han. Han lurte nok på hvorfor jeg plutselig var så villig til å hjelpe til, men jeg fikk i hvert fall lov. Forventningsfull og ikke så lite opprømt tok jeg eska med meg ut av butikken. Her skulle samlinga kompletteres! Og du verden så misunnelig de andre ungene skulle bli!!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Akkurat da jeg kom ut døra traff jeg på en lekekamerat som var 3 år eldre enn meg. Da jeg ristet på hodet og svarte ”ingenting” med høy pipestemme, på spørsmålet om hva jeg bar på, ante han nok ugler i mosen. Han fulgte derfor etter meg ned i fjæra og siden han var større og sterkere enn meg, ble vi på et vis enige om å dele korkene mellom oss. Det var mest øl-korker i eska. Vi snakker da om Brigg som tilsvarer dagens lett-øl. Men, innimellom lå det små skatter som mitt grådige lille hjerte gråt blod for hver gang ”kompisen” min fant en han tok. Der og da skjedde det nok en liten kortslutning oppi mitt ellers så lyse hode. Korkene skulle nok havne i mine lommer igjen…  

Som en liten Smygolf (bedre kjent som Gollum fra Ringenes Herre) tenkte jeg at siden han hadde ”stjelt” korkene fra meg, skulle de stjeles tilbake. (”They stooole it from usessss!”) Noen dager senere skulle han og hele familien på ferietur og siden jeg visste hvor i huset han brukte å gjømme sine ting, skulle nok Operasjon Kork gå greit. Bare jeg kunne komme meg usett inn og ut av huset. Etter en liten rekognosering i området ble et kart tegnet med fluktrute og plan for hele operasjonen. Filmene om Olsenbanden var inspirasjon her. (Jeg er lettpåvirkelig når det gjelder film. Min første film var ”Tut og kjør” med Dizzie Tunes og de hadde en bil som kunne fly. På vei hjem fra kinoen var jeg overbevist om at den slitne, gamle folkevogna vi kjørte i, ville lette hver hang vi nærmet oss en bakketopp.)

Da dagen kom, snek jeg meg som en liten Hiawata gjennom høyt gress, rundt hjørner, bak fjøsvegger og over og under gjerder, til jeg kom til huset som var mål for operasjonen. Jeg klatret opp på verandaen deres og kom meg inn i huset via verandadøra jeg visste var åpen. Jeg fant det jeg lette etter ganske raskt (”my preeeeeessssious…”) og kom meg ut på verandaen igjen. Akkurat da jeg skulle til å klatre ned og forlate åstedet, kom det en gammel mann opp mot huset! Jeg heiv meg skinnflat på verandaen og gjømte meg inntil veggen. Han gikk inn i huset og kom ut igjen etter en stund. Da hadde jeg holdt pusten rekordlenge og slapp et lettelsens sukk da han syklet vekk. Siden han bare dro igjen var jeg sikker på at jeg ikke hadde blitt oppdaget. 

Den gang ei…
Da jeg hadde hatt de 11 korkene som jeg hadde returnert til sin rettmessige eier (meg!), i noen dager, ble jeg brått revet ut av lykkerusen. En ettermiddag jeg gikk av skolebussen, kom mora til kompisen min ut på verandaen og kauket. Jeg nok hadde blitt oppdaget av bestefaren som hadde vært og vannet blomster den dagen jeg lå og rullet på verandaen deres og at jeg som den TYVEN jeg var, hadde blitt anmeldt til lensmannen! I min planleggingsiver hadde jeg glømt at alle Olsenbanden-filmene endte med at Egon Olsen måtte i fengsel. Og nå var det min tur! Lensmannen var allerede på veg, så jeg skulle bare passe meg!!

Nevnte jeg at jeg var lettpåvirkelig? Med hjertet i halsen og panikken lysende ut av øynene, la jeg beina på nakken og løp det jeg var god for til jeg plutselig var halvveis oppe på fjellet. Der fant jeg 
   _{Lars-eks. lensmannsbetjent}      en stor stein å gjømme meg bak. Derfra kunne jeg også se huset vårt. Da kom tårene. Skammens tårer. I tillegg til fornedrelsens hulk og selvmedlidenhetens snørr. Heldigvis hadde jeg glømt å spise matpakken min den dagen, så jeg kunne trøstespise litt der bak steinen. Etter ca. en time kom det en skikkelse jeg ikke kunne kjenne igjen, gående opp til huset vårt. Det måtte være lensmannen! Han gikk inn og ble der. Lenge…

Det var begynt å bli høst og etter hvert begynte det å mørkne. Det ble kaldt også. Men, hjem gikk jeg ikke. I hvert fall ikke så lenge lensmannen satt der klar med handjern og batong. Ja, for sånt hadde nok lensmannen. Sulten gnaget ganske mye etter hvert. Rundt meg var det bare tyttebær og tyttebær var (og er) ”æsj”. Selv når man var skrubbsulten. Tørst var jeg også. Barne-TV var nok ferdig eller? Kanskje lensmannen ikke ville sette meg i fengsel? Han gjorde det kanskje ikke hvis jeg kom gråtende inn?

Jeg bestemte meg for å gå ned og møte min skjebne. Om ikke tårer hjalp og jeg måtte i fengsel, ville jeg i hvert fall få vann og brød. Forhåpentligvis var brødet like godt som mammas. Jeg hadde ikke hørt noe om pålegg og smør på dette brødet, så jeg måtte nok venne meg til å spise tørt brød. Uten melk til. Og så var det denne kula rundt beinet. Det eneste jeg  kanskje så litt fram til var å få en sånn stripete fangedrakt. Mens jeg gikk der i dype tanker om forbrytelse og straff, var det noen som kom ut av huset. Jeg var nå så nær huset at personen godt kunne se meg om han så etter. Det skjedde ikke. I hvert fall gikk han bare nedover veien til bygda. Kanskje skulle han bare hente Svartemarja mens han ventet? Jeg stålsatte meg og gikk inn…

Da jeg forsiktig åpnet døra til kjøkkenet og så mamma sitte der og klippe mattefiller, kom tårene igjen. Jeg gråt og gråt og mamma kunne ikke annet enn å trøste. Pappa kom til og trøstet litt han også. De var kanskje mest sint på frua som hadde truet med lensmann og skremt vettet av den litt for fantasirike lille gutten deres. Jeg fikk høre at det bare var en gammel kjenning som hadde vært på besøk. Om jeg spurte om det også var en gammel kjenning av politiet, vet jeg ikke. Men, stemninga steg flere hakk når jeg hadde fått forsikret nok en gang at det ikke var lensmannen som hadde vært på besøk og at jeg slett ikke måtte i fengsel.
Mer ble det ikke sagt om saken. ”Ransutbyttet” ble levert tilbake neste dag og dermed var også min karriere som innbruddstyv over.

Senere fikk jeg andre idoler enn Egon Olsen. Med forbilder som The Beatles, The Sweet og Slade kan jeg ikke si at jeg lyktes noe bedre i å bli rockestjerne. Heldigvis…

Dnort