Måned: oktober 2005

Det norske skoleverket har blitt diskutert mye i det siste. Politikerne sloss om hvem som har best skolepolitikk i valgkampene. Rasende leserbrev kommer jevnlig til avisene der det norske skoleverket får strykkarakter og det som verre er. Alle mener noe om skolen. Kanskje fordi alle har gått på skole. Men, mange har også kjørt skolebuss.

Man nærmer seg de 40 med relativt raske tøffelsubb. Jeg tror derfor jeg trygt kan skrive om ”skolebussen i gamle dager”. Jeg ble aldri fraktet i en morken nordlandsbåt til internat. Jeg måtte heller ikke gå 10 mil langs fjæra hver dag for å komme til skolen. Så gammel er jeg ikke. Men, vi tok buss. Masse buss!

Dagen vår begynte ca. en time før de som bodde nærmest skolen måtte stå opp. Et forsiktig ”no må du stå opp” fra mamma i soveromsdøra, var en grei start på dagen. Siden jeg sover lett, våkner jeg også lett. Det kalde soveromsgulvet fikk også fart på sakene. Etter diverse morgenrutiner sprang jeg og broder’n nedover til ”Svingen” der vi som regel rakk skolebussen i god tid. Derfra var det en drøy halvtime med skrangling på hullete grusveier. Jeg tror ikke bussene ble vasket så ofte for det luktet alltid sand (og litt tiss) inne i dem. Komforten var heller tvilsom og sikkerheten i tilfelle krasj fantes ikke. Sikkerhetsseler var noe man lo av da og airbagen var ennå ikke oppfunnet. 

                  Gode busser?

Den gamleste og mest skranglete bussen ble bare kalt ”Etta” (pga. nummeret på bussen). Den ble som regel kjørt av øyas eldste bussjåfør, ”Han Bainnes”. Paul som han egentlig het, var en kraftig kar som ikke var så nøye på at små barn hørte på når han plagdes med å få bussen i gir igjen. Han ble også kalt for ”Røkke” (dette var lenge før dagens Røkke) av ganske opplagte grunner. Siden han til stadighet hadde opptelling i girkassen var det en del busser som måtte inn på reparasjon på grunn av all rykkinga og hoppinga. På gamle dager fikk han problem med det høyre øyet sitt. Han så derfor etter hvert bare på ett øye. Der man satt og så på han fra høyresiden kunne det se ut som han kjørte med øynene igjen. Ruta han kjørte kunne han nok i blinde, så det gjorde kanskje ingen større forskjell hvor mange øyne han hadde å se med.

Sønnen hans, han Egil, kjørte også buss. Egils sønn gikk i min klasse. Gutten gikk en stund under navnet ”Bussrotta”. Som liten kjørte han mye buss sammen med foreldrene sine som begge var bussjåfører. Kallenavnet forsvant ganske fort da det viste seg at ”Bussrotta” var ualminnelig sterk og god til å sloss. Egil ble etter hvert en sånn voksen som jeg kunne sitte å prate med om voksne ting. Det er ikke alt man kan snakke med sine foreldre om. Da er en bussjåfør med godt humør god å ha.

Den eneste faste bussjåføren som ikke var i nær slekt med de andre var ”han BussHans”. Litt merkelig at han fikk et slikt kallenavn. Han var nemlig den eneste av sjåførene som hadde en annen jobb i tillegg. Smilende og blid var han i hvert fall alltid. Ikke langt unna gården Hans drev, bodde ”PinnEdvart”. Det var altså det man kalte veisjefen på øya. Bare sånn apropos…

Turene fram og tilbake var stort sett ganske kjedelige. Da hadde man ikke annen underholdning enn det som til en hver tid var på radioen. Om da sjåføren hadde den på. Man kunne jo alltids lese lekser, men det var det nesten ingen som gjorde. Ikke bare var det ukult, Men, på grunn av all ristingen var det nesten umulig å feste øynene på noe som helst. Vakker natur og et rikt dyreliv blir man fort lei av å se på. De eneste gangene alle fulgte med på det som passerte utenfor var hvis vi kunne se en havørn. Da ble alle litt andektig.  Selv om havørner er relativt vanlig i kommunen vår (Karlsøy kommune har en havørn i kommunevåpenet sitt) er den likevel et flott syn.

            En bussjåfør med godt humør

Dagens unger gjør, om man skal tro det man hører, alt de kan for å plage livet av bussjåførene. I min tid var det muligens en stilletiende avtale mellom foreldre og sjåfører om hvilke sanksjoner som var aktuelle om ikke de små håpefulle oppførte seg i bussen. I hvert fall var det fullt mulig for sjåføren å sette av en unge på veien. Da ble du gjerne båret ut etter ørene til alle de andres store fornøyelse. I slike tilfeller ble man altså nødt til å gå resten av veien. I hvert fall helt til en rasende far kom og hentet deg.

Om jeg en sjelden gang går om bord (heter det ikke det?) i en buss i dag kommer gjerne gamle minner tilbake. Lukta er en annen, men man føler seg straks litt mindre og yngre der man sitter og ser sjåføren i nakken med en krøllet billett i handa. Kanskje fordi bussjåføren for meg for all tid vil være en representant for ”de voksne”.

PS. Siden man går om bord i en buss og bussjåførene styrer en lang farkost med mange folk i, kunne man vel like godt gitt de plagede rattseilerne en ny tittel. En Busskaptein ville kanskje være litt mer imponerende og avskrekkende for dagens ormeyngel.

Dnort

I det siste har det vært mye snakk om muslimske jenter som ikke får lov til å bruke burka på skolen. Debatten går heftig om hva som er riktig praksis i slike tilfeller. Jeg kan ikke fatte at dette diskuteres i det hele tatt…

Argumenter om religionsfrihet, frihet til å kle seg som en vil og at tradisjoner må holdes i hevd, brukes av de som er for burka i debatten. Motstanderne hevder at burkaen er upraktisk i gymmen og at lærerne må kunne se ansiktene til elevene sine. Men som sagt: Dette burde være unødvendig å debattere.

Jeg tror jeg skal illustrere mitt poeng med en lignelse. Bibelen er full av lignelser. Det er sikkert koranen også. Jeg har hørt at det ikke står noe om burkaen i Koranen, men det er egentlig uinteressant i dette tilfellet. Min lignelse er sånn:

Det var en gang to naboer. De levde i fred og fordragelighet. De hadde ikke så mye å gjøre med hverandre og levde livene sine ganske så forskjellig fra hverandre. En bred elv gikk mellom deres to eiendommer. Men, en sjelden gang handlet de med hverandre.
Den ene naboen klarte i løpet av en del år å gjøre seg rikere og flottere enn den andre. Han utvidet sin eiendom og gjorde den etter hvert ganske så attraktiv for arbeidere fra andre steder. Også for sønner og døtre av naboen på den andre siden av elven.

Den rike naboen stilte ikke så mange krav til de som skulle komme for å arbeide. Men ett krav hadde han. Det var at alle kunne gjøre som de ville, bare de var gode og snille. Sønnene og døtrene fra naboen på den andre siden av elven synes dette var gode vilkår. Ingen var jo så snille og veloppdragne som dem, så dette burde ikke bli noe problem. Og det gikk helt fint lenge.

Etter noen år hos sin nye arbeidsgiver fant noen av sønnene og døtrene fra den andre siden av elva ut at de kanskje ikke var snille nok. De snilleste og mest veloppdragne døtrene hadde hjemme hos sin far alltid gått med solbriller på når de var utendørs. Det hadde ingenting med sola å gjøre. Dette var nemlig et tegn på solidaritet med sin far som var svaksynt. Samtidig fikk ingen andre enn deres familie og venner se deres vakre øyne. De fant ut at de trengte å være ekstra snille nå som deres far var blitt helt blind. I tillegg syntes de det ikke var så bra at alle menn kunne se deres vakre øyne, når de bare kunne være gift med en mann. Alle døtrene begynte derfor å bruke solbriller igjen.

Jeg nevnte tidligere at de to naboene på hver sin side av elven var ganske forskjellige. Nå hadde det seg slik at det å bruke solbriller hos den rike naboen ble oppfattet som slemt og mistenksomt og ikke snilt. Den rike naboen ville gjerne se øynene til den han snakket med. Dette fordi hans sønner og døtre hadde begynt å lyve så mye. Kunne han se dem i øynene ville han se om de løy når de snakket til ham. Den rike naboen ba derfor alle som arbeidet for seg om å aldri bruke solbriller. Dette syntes alle som bodde der var litt dumt. Solbriller var jo ganske så praktiske å ha når sola skinte en i øynene. Døtrene til naboen på den andre siden av elven syntes egentlig dette var helt meningløst. Men, alle som en gjorde de som den rike jordeieren deres ønsket.

Mitt spørsmål er: Hvorfor gjorde de det?

Svar: Fordi de ble bedt om det av sjefen sin!